Gjesteskribent

Av JONAS HAUGSVOLD

Journalisten og debattøren Rune Lykkeberg er en type intellektuell som gir ammunisjon til gjetningen om at det er København som er Nordens åndssentrum i dag. Det er den sterke debattstemme vi møter i hans bok Kampen om sandhederne (Gyldendal 2008).

Lykkeberg analyserer og beskriver det danske samfunnets sjeleingeniører. Deres oppgave er å forklare befolkningen hvordan tingene henger sammen. Forklaringene begrunnes gjerne med en doxa – en selvbeviselig, udiskutabel sannhet – og de doseres av samfunnsforskere, kulturprodusenter og intellektuelle. I kraft av sine posisjoner og sin autoritet, gjennom sine bøker og kunst, sine kronikker, sine seminarer, sin forskning og sine meninger instruerer de samfunnet i hva som er riktig og hva som er galt, hva man bør og ikke bør gjøre. Lykkeberg mener betegnelsen smaksdommere langt på vei er en passende beskrivelse for deres virksomhet. Det var den offentlige gode smak Anders Fogh Rassmussen tok et oppgjør med da han appellerte til danskenes praktiske fornuft i sin nyttårstale i 2002. I følge Lykkeberg innebar Fogh Rassmussens maktovertakelse nådestøtet, både mot samfunnets vedtatte sannheter og forvaltningen av dem. Det er historien om deres storhet og fall i Danmark vi får høre om.

Boken tar for seg en moderne klassekamp. Lykkeberg beskriver hvordan spenningen mellom sosialdemokratiet og de kulturradikale gradvis ble opphevet, for deretter å smelte sammen til et forbund av ideer som forente sosial kritikk med kunstnerisk kritikk. Den sosiale kritikken omfattet innbyggernes sosiale kår, mens den kunstneriske kritikken skulle bidra til å utdanne borgerne og sette dem i stand til å delta i den demokratiske prosessen, blant annet ved å utsette dem for rystende kunstverk. Det ble sett på som et demokratisk prosjekt å forme samfunnet, som for eksempel når den sosialdemokratiske statsminister Viggo Kampmann på 1960-tallet avslørte at regjeringen la opp til en omfattende u-landsbistand som ikke først og fremst var for u-landenes skyld, men en som skulle gjøre danskene til bedre mennesker. I Danmark var alliansen mellom sosialdemokratiet og de kulturradikale i følge Lykkeberg også kulturborgerskapets styrke, og den bidro også til forklaringen på hvordan en tendens fra 30-årene kunne ende opp til å bli institusjonalisert på 70-tallet. Det er denne alliansen som i følge Lykkeberg endte opp med å bli en ny kulturell overklasse i Danmark – en overklasse som heller ikke erkjenner sin egen posisjon. Lykkebergs bok hadde neppe vært skrevet uten den tyske filosof Axel Honneth, som analyserte maktstrukturer, og den franske sosiolog Pierre Bourdieu, hvis tilhengere mener skapte en ny klasseteori som overgår Marx’ både når det gjelder kompleksitet og forklaringskraft.

Kampen om sandhederne
fungerer ikke som en fullstendig forklaring på sammenbruddet i det danske «system av sannheter». Lykkebergs analyser knytter seg hovedsakelig til maktens sammensetning, som befolkningen etter hvert oppfattet på svært forskjellige måter. Sammenbruddet knyttes i stor grad til den kollektive bevissthet om samfunnets maktstrukturer. Undersøkelser om de vedtatte sannheter ble oppfattet som, eller avslørt som falske, for eksempel som følge av ny erfaring eller nye refleksjoner, er ikke tatt med. Dermed sitter leseren igjen med et inntrykk av at kvaliteten av de sammenbrutte sannhetene er en helt underordnet årsak. Et slikt syn er det imidlertid vanskelig å akseptere uten videre.

Som den danske litteraturviter Mikkel Bruun Zangenberg hevder i sin anmeldelse av boken, plasserer Lykkeberg seg mellom det gamle venstre og det nye høyre. Denne plasseringen gjør antakelig at boken evner å få frem svakheter ved begge ytterposisjoner. Lykkeberg viser venstresidens naive og kyniske selvgodhet, men han antyder også en dansk høyreside som, etter Lykkebergs oppfatning, står i fare for å neglisjere det faktum at det faktisk finnes en underklasse som må tas hånd om. Moralen her er at en revolusjon rettet mot kulturradikalismen og 68-generasjonens arv ikke nødvendigvis gjør samfunnet bedre dersom gamle sannheter bare erstattes med nye. Forandringen bør ikke være det endelige målet.

I et demokrati er kampen om de offentlige sannheter av avgjørende betydning for politisk makt. Og denne kampen er neppe mindre viktig for norske politiske partier, enn den har vært for de danske. Deler av den norske venstresiden erkjenner i dag at gamle sannheter fordunster. Og det skjer uten en skolepliktaktig samfunnsdebatt, der venstreintellektuelle har ansvar for både regi og manus. Skribenter utenfor venstresidens mentale horisont, som Asle Toje, hevder dette skiftet er merkbart; det fremstår ikke lenger like vanskelig å avvise det selvsagte. Det er heller ikke like håpløst å få gehør for synspunkter som tidligere ble diskvalifisert fra det offentlige ordskiftet. Som Lykkeberg påpeker, vil samfunnets kulturpaver ha vansker med å innse at de er en del av et regime når regimet er satt til å håndheve de samme dydene som de beskyldes for å forråde – slik som for eksempel åpenhet, toleranse og sannhetssøken gjennom den offentlige debatt. Deler av kritikken mot nye, konservative stemmer i Norge fremstår dermed som ganske pinlig lesning med Lykkebergs bok i bakhodet. Hans vektlegging av nye klasseskiller som produktet av det kulturelle hegemoniet til sosialdemokratiet og kulturradikalismen, kan kanskje også bidra til å forklare oppslutningen om Fremskrittspartiet i dag.

Så for alle de som, uavhengig av politisk ståsted, har en følelse av at den offentlige meningsutveksling har antatt stivnede og utilstrekkelige former kan Rune Lykkebergs bok Kampen om sandhederne være en tiltrengt, politisk vitamininnsprøytning. Den er overbevisende i teksttolkningene og i analysene. Den er vittig. Og til tross for enkelte partier preget av fagsjargong, fremmedord og gjentakelser, balanserer boken stort sett det akademiske og det lettleste på en måte som verken generer leseren eller innholdet. Den gir i tillegg en selvstendig og spennende innfallsvinkel til en epoke i dansk litteratur og film. Som politisk debattbok om forholdet mellom kultur, økonomi og demokrati er den ytterst relevant, også for norske forhold.