Kommentar

Document Forlag har igjen maktet å få frem en viktig bok fra europeisk åndsliv i norsk språkdrakt, denne gang en relativt krevende bok av den britiske filosofen Roger Scruton. Det ligger et stort og nitidig arbeid bak oversettelsen utført av Odin Fredrik Rustad og Christian Skaug, og resultatet har blitt meget godt. Spesielt bør det gis ros for selve tittelen hvor man har klart å beholde originalens alliterasjon med kreative språklige grep. Fools, frauds and firebrands er blitt til Svindlere, svermere og sjarlataner. Faktisk synes jeg svermere er et bedre ord enn fools i sammenhengen, for Scruton viser ikke mangel på behørig respekt for de intellektuelle kvalifikasjonene hos (i hvert fall en del av) de forfatterne han tar for seg.

Rammen for boka er en gjennomgang av hva som kan kalles vestlige akademiske marxister fra annen halvdel av det 20. århundre, enkelte av dem fortsatt aktive. De to amerikanske teoretikerne som omtales, John Kenneth Galbraith og Ronald Dworkin, vedkjenner seg ikke noen marxistisk tilhørighet, men er liberalere i amerikansk forstand. Det fremstår likevel som helt berettiget at de inkluderes i denne samlingen. Ungareren Georg Lukács og italieneren Antonio Gramsci skiller seg ut ved sin tidsmessige plassering i mellomkrigstiden. De skiller seg også ut ved sin nære tilknytning til og sentrale rolle i marxistiske partier, hhv det ungarske (og sovjetiske) og det italienske kommunistpartiet. Den engelske historikeren Eric Hobsbawm tilhørte og forsvarte det britiske kommunistpartiet helt til det, som Scruton skriver, ”oppløste seg selv i forlegenhet i 1990”, mens hans kollega E.P. Thompson var politisk aktiv i fredsbevegelsen (END og CND). De andre har stort sett levd et liv innen akademia eller som mer eller mindre uavhengige intellektuelle, men har likevel hatt betydelig innflytelse. De er alle menn.

Mange av dem fortoner seg obskure, og man kan spørre seg om folk som Lacan, Deleuze og Zizek har utøvd noen politisk-ideologisk påvirkning utover snevre akademiske miljøer. Scruton er da også nådeløs i sin uthengning av dem som nonsensmaskiner. Men det interessante er at han viser hvordan også nonsens-produksjonen kan plasseres innenfor den bredere moderne venstreside-tenkningen: For det første ved sitt bidrag til oppløsningen av alle begreper om sannhet, faktiske erfaringer og objektivitet – altså til en almen relativisering. Og dernest ved sitt bidrag til å forvandle en diskusjon som burde handle om en konkret og erfart samfunnsutvikling til en diskurs sentrert rundt bruk og forståelse av språket, av ordene; en forvandling som er velegnet for å fremme det venstreideologiske prosjekt og derunder – ikke minst – velegnet for å plassere de intellektuelle tåketalerne i posisjon som samfunnets åndelige førere.

Venstretenkerne har utviklet et særegent språk – som Scruton med referanse til Orwells mest berømte verk kaller nytale – og som han har dette å si om:

”Den venstreideologiske nytalen er et mektig redskap, ikke bare fordi den visker ut den sosiale virkelighetens ansikt, men også fordi den beskriver en innbilt virkelighet som skal ligge under den lune opptredenen, og i tillegg bortforklarer denne som et bedrag. Marx´ ”materielle krefter”, ”motsetningsfylte produksjonforhold” og ”ideologiske overbygning”, Foucaults rådende ”epistem”, og ”maktstrukturer”, ”tvangen”, ”de generiske mengdene” og ”sannhetsprosedyrene” hos Badiou, Lacans og Zizeks store Andre, ”tingliggjøringen” og ”varefetisjimsen” hos Lukács – hensikten med alle disse forvirrende teknikalitetene er å ta virkeligheten fra den alminnelige menneskelige forstand.” (s 301)

En forfatter som Habermas hører hjemme i dette bildet. En tysk sosiolog som produserer enormt ordrike bøker i et ulidelig byråkratisk språk, bøker som ikke mange faktisk har lest, men som likevel har gitt ham ubegripelig mye autoritet og heder. Oppsummeringen av hva Habermas i dag faktisk står for på side 173-175 er strålende, og viser Scrutons evne til å avkle sine pompøse motstandere og plassere dem hvor de hører hjemme:

”Habermas er ingen lidenskapelig revolusjonær. Han har faktisk ingen lidenskap for noe som helst. I den grad han har våknet opp til samfunnskonfliktenes realiteter, har han forsøkt å støtte de ”demokratiserende” ambisjonene ved 1960-tallets studentprotester, og i nyere tid gått i dialog med de gode og storsinnede på den eurosentriske politikkens vegne – en politikk konservative og nasjonalistiske stemmer alltid synes å være utelukket fra. I sine nylige opptredener som offentlig intellektuell har Habermas faktisk vært mer opptatt av å støtte det europeiske integrasjonsprosjektet enn noen av de gamle antikapitalistiske kampsakene, selv om det alltid skjer med en forståelse av at det ikke er det frie markedet som er viktig for Europa, men snarere velferdsstatens funksjon, opphevelsen av landegrenser og nasjonale identiteter, samt tilbaketrekning fra den amerikanske imperialismen.

Og dette forsvaret for det fremvoksende mykvenstres byråkrati, som skal smelte de europeiske folkeslagene om til en homogen velferdsstat hvor man etterstreber en ”ideell talesituasjon” med sine ikke lenger aggressive naboer, er den naturlige kulminasjonen av Frankfurt-prosjektet…

…Hvis det eneste budskapet er ”la oss snakke sammen”, er det tvilsomt om vi egentlig trenger flere bind med ugjennomtrengelig språk for å formidle det. Og diagnosene Habermas tar til orde for nå i kjølvannet av 9/11, kjennetegnes ved stemmene de ekskluderer: Ingen nasjonalister, ingen nasjonalkonservative, ingen førmodernister og ingen glødende tilhengere av det frie markedet vil bli invitert til samtalebordet når planene for menneskehetens postmoderne fremtid blir lagt i den harbermaske bunkeren. Og ved å utelukke så mange vanlige menneske fra skravleklubben sin, unngår Habermas de virkelige spørsmålene vi står overfor, og anbefaler at vi bare diskuterer dem for å unngå å diskutere dem. Jeg mistenker at dette er alt det nye Europa handler om.”

Jeg har påpekt fraværet av kvinner i denne forsamlingen av skribenter. Dette medfører den svakhet ved boka at den ikke formidler noe om feminismens betydning innenfor det nye venstre, og dermed heller ikke presenterer noen kritikk av denne tankeretningen som en av de sentrale premissgivere for den venstreside-influerte postmodernismen. Simone de Beauvoir har neppe hatt mindre innflytelse enn sin partner Jean Paul Sartre. Andre viktige navn som kan nevnes er Judith Butler, Shulamith Firestone og Susan Faludi. En feministisk forfatter som går nonsensmaskinene til Scruton en høy gang, er Julia Kristeva. Det er et arbeid som gjenstår å skrive en like rammende kritikk av disse forfatterne som Scruton har gjort av deres mannlige motstykker.

Heller ikke omfattes noen forfattere som har gjort omfavnelse av ”det multikulturelle samfunn” og kampen mot ”islamofobien”, til sine uttrykkelige temaer. Dette er som kjent sentrale deler av det nye venstres liturgi i vår tid. Men store deler av innholdet i Scrutons bok ble, så vidt jeg forstår av forordet, opprinnelig utgitt så langt tilbake som i 1985. I gjennomgangen av Edward Saids Orientalismen – som er nyskrevet for denne utgaven – finner vi likevel mye av de intellektuelle forutsetninger for nettopp disse sidene ved venstreidologien. Eller, intellektuelle og intellektuelle fru Blom. Scruton betegner Saids bok som ”skandaløst pseudovitenskapelig”. Den inneholder ”feil, forglemmelser og regelrette løgner”, og det er, mener Scruton, ”absolutt innlysende at den viktigste grunnen til Saids popularitet ved våre universiteter, er at han skaffet til veie ammunisjon som kunne brukes mot Vesten.” (side 257)

De aller beste kapitlene i boka er det første – med tittelen: Hva er venstresiden? – og det siste: Hva er høyresiden? De henger nært sammen og kan også meget vel leses sammenhengende uten at man har tygget seg gjennom alle sidene i mellom. Scrutons kritikk går til kjernen av venstresidens prosjekt. Et prosjekt som aldri har brydd seg med å beskrive eller overhodet reflektere seriøst over hvordan fremtidens samfunn skal se ut, men finner det tilstrekkelig å proklamere at det gjennom den ”vitenskapelige sosialismen” er avdekket ”historiske lover” som går ut på at den fremtidige revolusjon og overgang til et kommunistisk samfunn er ”historisk uunngåelig”. Scruton går her som man skjønner tilbake til Marx. Om Marx´ fabulering om det kommunistiske fremtidssamfunnet i Den tyske ideologi – der man kan jakte om morgenen, fiske om ettermiddagen, passe kyrne om kvelden og beskjeftige seg med litteraturkritikk så meget man lyster etter aftens, uten på noe tidspunkt å bli verken jeger, fisker eller kritiker – sier han: ”Å si at dette er ”vitenskapelig” snarere enn utopisk, er sett i ettertid ikke stort mer enn en vits.” Den minste refleksjon over forutsetningene for å skape en slik lykketilværelse er nok til å erkjenne selvmotsigelsen den bærer i seg. Det er en tilstand hvor alle fordelene ved rettsordenen er til stede, selv om ingen lov finnes. Hvor alle resultatene av det sosiale samarbeidet finnes, selv om den eiendomsretten som har vært drivkraften for å skape dem, ikke lenger er til stede. De sosialistiske utopiene er umulige, og å forsøke å gjennomføre noe som er umulig krever uendelig makt, dvs vold. Opprettholdelse av utopien krever derfor sosialistiske historikere som systematisk toner ned grusomhetene begått i sosialismens navn, og ideologer som tillegger ”de reaksjonære krefter” alt ansvar for at det går galt på nytt og nytt.

Et annet eksempel på Scrutons observasjoner er påpekningen av det umulige i å forene målene om frigjøring av menneskelig potensiale med fullstendig likhet eller ”sosial rettferdighet”. Selvsagt vil frihet føre til forskjeller. Et strengt krav om likhet fører med nødvendighet til undertrykking av friheten, noe man skjønner etter kort tids overveielse og som massive historiske erfaringer underbygger.

Scruton er også veldig god når han viser hvordan abstraksjonen ”kapitalismen” ikke brukes til å gi en meningsfylt beskrivelse av konkrete samfunnsforhold, men kun tjener som en besvergelse. Kapitalismen som kategori i venstresidens begrepsverden dekker alle samfunn fra 1800-tallets England som Marx levde i og dagens skandinaviske velferdsstater. Ja, det dekker også de mange ufullkomne resultater av revolusjoner, da i en versjon gjerne kalt statskapitalisme. Men de trekk som gjør et samfunn til ”kapitalistisk” handler om at mennesker handler, inngår kontrakter, samarbeider, kompromisser, kjøper, selger, tar jobb og sier opp jobber, sparer penger og investerer dem. Hva er alternativet til dette annet enn et samfunn hvis økonomi er basert på slaveri?

Alternativet til venstresidens iver etter å rive ned og ødelegge, er en forståelse av at det fullkomne samfunn ikke finnes og ikke bør tilstrebes, og at samfunnsforbedringer må skje gradvis og baseres på det som er historisk overlevert. Å innse at det går et grunnleggende skille mellom staten og sivilsamfunnet, hvor det sistnevnte vokser nedenfra uten å spørre styresmaktene om lov. Å erkjenne at eksistensen av uavhengige institusjoner som står mellom borgeren og staten, hvorav rettsvesenet er et særlig viktig eksempel, er en forutsetning for sivilisasjon. At dette mangler i moderne sosialistiske stater, er logisk, siden frie institusjoner gjør det umulig å oppnå den likhet sosialismen tar sikte på. Endelig fremhever Scruton hva som i den norske versjonen har fått betegnelsen ”personlighet”. Slik jeg oppfatter det, henspiller det både på den enkeltes personlige strev for å leve et godt og moralsk liv og på det at kollektive aktører, som selskaper og staten selv, er juridiske personer som er underlagt loven og er ansvarlige for sine handlinger, motsatt hva som er tilfellet i de kommunistiske samfunn.

Boka har gode fotnoter, men det savnes en innholdsfortegnelse. Dette ville hatt stor betydning for dens anvendelighet og bør inkluderes i et nytt opplag, som denne fremragende bok fortjener å komme ut i.

Roger Scruton,

Svindlere, svermere og sjarlataner

Den nye venstresidens tenkere

Document Forlag 2017

330 s.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok fra Document Forlag her