Kommentar

Den som kaster et blikk på tingenes tilstand rundt omkring i Europa, kan lett konstatere at den vestlige sivilisasjonen er rammet av tretthet. For dem som er glade i vår verdensdel slik vi kjenner den, fremstår en revitalisering av dens beste sider som en stadig mer presserende oppgave. Men hvordan?

Noen svar på det spørsmålet er blitt gitt av personene bak Paris-erklæringen: Et Europa vi kan tro på. Men en dypere forståelse av disse ambisjonene kan vanskelig oppnås uten å kjenne bedre til dynamikken som ligger til grunn for den kulturelle tilbakegangen som alt har skjedd.

Helt sentralt i så henseende er det at kvaliteten på tenkningen – både den individuelle og den kollektive – er blitt forringet, noe som ikke minst kommer til uttrykk ved at ting er snudd på hodet: Det normale er blitt ekstremt, og det ekstreme normalt. Eksemplene er tallrike. Klassiske intellektuelle standarder er stadig mer fraværende. Hvordan havnet vi der?


Bilde: YouTube.

Ifølge Roger Scruton – en av Paris-erklæringens medforfattere, og kanskje verdens fremste nålevende konservative filosof – er en viktig del av forklaringen at det offentlige intellektuelle livet i Europa lenge har vært dominert av en venstreideologi for dekonstruksjon av alt som tradisjonelt har formidlet den sivilisatoriske arven gjennom generasjoner – det være seg familien, nasjonalstaten, religionen, omgangsformene eller annet.

Denne observasjonen gjør Scruton rede for i boken «Fools, Frauds and Firebrands: Thinkers of the New Left» (2015), som Documents eget forlag om ikke lenge skal gi ut på norsk, med tittelen «Svindlere, svermere og sjarlataner: Den nye venstresidens tenkere».

Boken, som Wall Street Journal har kalt et mesterverk, er et formidabelt intellektuelt oppgjør med tenkere i blant annet USA, Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Italia som har formet denne dominerende ideologien. Noen av dem er godt kjente, som Sartre, Foucault, Habermas, Gramsci, Hobsbawm og Dworkin. Andre er mindre kjente, men likevel viktige på grunn av innflytelsen de har øvet på akademia i Vesten, og med det indirekte på alle samfunnets institusjoner.

Scruton tar dem nådeløst for seg én etter én, og mens han gjør det, avtegnes en klar analyse:

I sin nåværende skikkelse fremstår ikke venstreideologien i Vesten som marxistisk, men den er gjennom de siste hundre årene likevel blitt vedlikeholdt av personer som i større eller mindre grad har vært påvirket av marxismen i stil og innhold, og det finnes uansett en historisk kontinuitet mellom dagens venstreideologi og den revolusjonære bølgen som feide over universitetene og andre institusjoner på 1960- og 1970-tallet. Personer som feide inn, går igjen hva enten de har skiftet ham eller ei, og de har sikret den intellektuelle arvefølgen.

For å låne et uttrykk fra et medlem av Royal Irish Academy som ikke er blant oss lenger, men som undertegnede hadde fornøyelsen av å kjenne, er universitetene, i særdeleshet humaniora, blitt marxismens Jurassic Park. Det Scruton gjør, er helt enkelt å gå inn og sette navn på dyrene han går til felts mot i denne skrekkelige parken.

Et resultat av det som har skjedd med akademia, er at den totalitære skyggen hviler tungt selv over intellektuelle skikkelser som i dag nominelt er demokratiske. Problemet er at deres tanker om dekonstruksjon har hegemoni i offentligheten. Det er bare å kaste et blikk på skolen, universitetene, mediene eller forlagsverdenen for å innse dette. Heller ikke kirken, forsvaret eller kongehuset er uberørt. Ikke engang museumsverdenen eller musikklivet. For venstreorienterte er de «safe zones», noe konservative ikke har.

Alle som er glade i Europa slik vi har kjent det, vil ha vært vitne til den intellektuelle terrorismen i form av brennemerking som venstreorienterte nedrivningseksperter benytter, og som Marx, Lenin og Mao ville ha betraktet med anerkjennelse. I dag gjelder det fremfor alt islam- og innvandringsfeltet, men også på mer kuriøse områder som kjønnsideologiens.

Denne nedlatenheten tjener ikke bare til å holde disiplin i egne rekker. Den brukes fremfor alt til å skjule hvor dårlig den underliggende tenkningen er, ved at kritiske røster holdes på avstand. Intellektuelle oppgjør med tenkerne som har vært de venstreorientertes intellektuelle forbilder de siste hundre årene, er derfor en sjeldenhet. Hvilken talerstol finnes for den som vil gjøre noe slikt? De humanistiske og samfunnsvitenskapelige fakulteter har jo knapt konservative stemmer.

Enter Roger Scruton. Denne sprenglærde og uhyre produktive forfatteren og filosofen, som Document lenge har hatt gleden av å ha med å gjøre, er også en syntesens mester. Med sin evne til å gi en klar fremstilling av dype og komplekse spørsmål, går han detaljert inn i skriftene til franske, tyske og andre «nonsensmaskiner» med høy akademisk stjerne, og viser hvor intellektuelt nakne de egentlig er.

Han ser ikke bare varm luft eller negative ting i disse venstreintellektuelles arbeider, men anerkjenner for eksempel at Frankfurterskolen også formidlet fine humanistiske tanker – bare for å konstatere at de allerede forelå i Det gamle testamente, og var blitt bedre forstått av St. Augustin for halvannet årtusen siden.

I en veritabel tour de force går Scruton inn i noen av disse tenkernes mest kjente skrifter, og påviser både inkonsistens, meningsløshet og totalitære tanker bak den nær ugjennomtrengelige muren av deres tungtleselige prosa, som disiplene til deres tilfredsstillelse gjentar uten å forstå. Slik vedlikeholder de det lukkede og selvrefererende miljøet som satte en stopper for Scrutons videre akademiske karriere i Storbritannia da han gav ut en forløper til denne boken i 1985.

Når han er ferdig, sitter man igjen med spørsmålet: Hvorfor har disse sjarlatanene den posisjonen de har? Hvordan kunne venstreekstreme ideer overleve i så lang tid bak et røykslør av svada?

Dette kunne ha vært til å leve med hvis det kun var noen støvete institutter ved universitetene som var politiske og åndelige asyl for diskreditert tenkning, hvor paradoksalt det enn ville ha vært at den dårligste tenkningen gjøres i det som skulle være tenkningens katedraler. Men det triste resultatet er i stedet at mye av kulturlivet er blitt en intellektuell branntomt, og den offentlige samtalen med den.

Vi kan ikke lenger være blinde for makten som ligger hos disse slubbertene hvis dåd er ruiner, og det er forferdelig skadelig i lengden at offentligheten blir rundlurt av deres dårlige tenkning, og at den øver innflytelse over politikken, byråkratiet, NGO-er…

Derfor er det viktig at Scrutons bok, som ser tvers igjennom hele rukkelet, kommer ut. Konservative trenger intellektuelle antistoffer.

En privatperson tok initiativ til at Document skulle utgi Scrutons bok på norsk, og donerte i den forbindelse et beløp som et godt stykke på vei har finansiert oversettelsen. Undertegnede er i disse dager opptatt med å legge siste hånd på manusvasken.

Men det donerte beløpet dekker ikke trykking og lansering av boken. Vi inviterer derfor lesere som ser verdien i godt begrunnet konservativ kritikk av venstresidens nedrivningsarbeid, til å hjelpe oss med å få utgivelsen i havn.

Kontonummeret til Document Forlag er 1503.52.03289.