Kommentar

Det er ekko av Franz Fanon i dagens anstrengte forsøk på å gjenta og leve på 60-tallet radikalisme. Vestens radikale elite drømmer om å hilse en helt velkommen som kan ødelegge dem. Tariq Ramadan ble møtt med slike forventninger. Nå tiltales han for voldtekt av en rekke kvinner. Fanon derimot er død. Han kan man gjøre hva man vil med. Fanon mente den tredje verden bare kunne bli fri ved å drepe den hvite mann, fysisk og åndelig. Det er foruroligende at det er slike signaler i identitetspolitikken som herjer USA og Vest-Europa.


 

Den massive avkoloniseringskampanjen som har herjet i mediene den siste tiden, er et interessant fenomen. At den er rettet mot universitetene og den vitenskapelige tekningen i et forsøk på å kompromittere sannhetspretensjonen og objektiviteten i disse institusjonene, tyder på nok et fremstøt for å revolusjonere sivilisasjonsprosjektet. Ja, det er faktisk en revolusjon som pågår, en politisk revolusjon med venstreradikalt fortegn, som gjør et siste og desperat forsøk på å endre maktstrukturen i de vestlige demokratier.

Det er ikke tilfeldig at det er de venstreradikale som har hånd i hanke med denne «Strukturwandel der Rationalität». Den politiske venstresiden er en revolusjonær bevegelse som i over to hundre år har initiert opprør og revolter mot det bestående i mange land. Revolusjonstenkningen er et uekte barn av Opplysningstiden og dens intellektuelle reorganisering. Med tanke på dagens monomane avkoloniseringsfremstøt mot akademia, er det mer enn merkelig at ikke revolusjonstenkningen på venstresiden har kommet i fokus. For det er jo i denne radikale bevegelsen at kolonitidens maktstrukturer i dag har sterkest fotfeste.

Derfor er det nå på høy tid at den politiske venstresiden blir avkolonisert. Det er denne typen dogmatiske og totalitære makttenkning som viderefører kolonialismens hegemoniske ambisjoner, og ikke den vitenskapelige rasjonaliteten. Helt siden Opplysningstiden har universitetene representert en kritisk og kontrollerbar fornuft, mens den politiske venstresiden aldri har utvist selvinnsikt eller tatt selvkritikk. Fortsatt sitter kolonialismens makttenkning i ryggmargen på de venstreradikale, til tross for at revolusjonære profeter og menneskeslaktere som Lenin, Stalin, Mao og Pol Pot har kjørt drømmeutopiene deres i grøfta.

Det går som en rød tråd gjennom venstreradikalismens totalitære prosjekt at maktforholdene i samfunnet skal endres. I dette revolusjonære perspektivet er det innarbeidet to viktige strategier, der den ene tar hånd om voldelig og væpnet opprør, den praktiske siden av revolusjonen, mens den andre teoretiserer og infiltrer samfunnets institusjoner. De fleste er kjent med de store kommunistiske revolusjoner og folkemord, mindre omtalt i det perspektiv er den teoretisk og infiltrerende praksisen.

Sistnevnte strategi ble klekket ut av den italienske, marxistiske filosofen Antonio Gramsci på 30-tallet, fordi han mente at det ikke lenger var mulig å gjennomføre en væpnet revolusjon i de vestlige samfunnene. De venstreradikale måtte nå føre en stillingskrig som innebar å søke seg inn i sentrale posisjoner, i statsadministrasjonen, utdanningssektoren, mediene osv. I slike stillinger kunne de gradvis og nærmest umerkelig styre informasjonsstrømmen og bedrive en målrettet ideologisk påvirkning. Noe vi daglig kan registrere i de fleste aviser og TV- sendinger.

De fremstøt vi nå ser om å avkolonisere universitetene er utslag av den samme venstreradikale infiltreringsstrategien. Det sies jo helt eksplisitt at målet er å endre maktforholdene ved de høyere utdanningsinstitusjonene, og spesielt universitetene. Målsetningen er altså politisk, ikke faglig. Hadde den vært en faglig og kunnskapsbasert kritikk, ville kanskje utspillene vært interessante, men å lese de argumenter aksjonistene serverer i avisene vitner om en total mangel på innsikt i de mest elementære prinsippene for vitenskapelig forskning og logisk tenkning.

Klart det ligger helt andre interesser til grunn her, enn å reise faglig kritikk. Det handler om å endre de eksisterende maktstrukturene i det faglige universitetshierarkiet. Kort sagt å av- kolonisere dem. Men denne avkoloniseringen har helt feil adresse. For det er jo ikke universitetene som fordreier og politiserer fag og forskning, det er den radikale venstresiden. Da moderniteten ble utformet fikk vitenskapen sikret sin selvstendighet og uavhengighet gjennom den såkalte gyldighetsfordelingen i kunst, moral og vitenskap. De tre representerte separate gyldighetsformer med egne forutsetninger og funksjoner, som for universitetenes del besto i å søke sannhet gjennom kontrollerbare metoder og kritisk evaluering. Et viktig aspekt ved denne prosessen var å sikre at forskningen ikke ble influert av suspekte interesser, her inkludert politiske. Korts sagt drive permanent selvkritikk.

Gjennom hele den revolusjonære praksis og politiske tenkningen har venstresiden skydd selvkritikken. Om noen kom med kritikk, ble vedkommende raskt et hode kortere. Den radikale venstresiden har alltid vært dogmatisk, og inkorporerte helt anelsesløst den kolonialistiske og imperialistiske tenkemåten i sine revolusjonære strategier. Målet var at alle land på kloden skulle revolusjoneres og omformes til kommunistiske idealsamfunn. Sagt på en annen måte, de skulle koloniseres intellektuelt (les hjernevaskes) på basis av en forgangen tenkning og tankestruktur som i dag er fullstendig uegnet til å løse vår tids problemer.

Derfor er det på tide å avkolonisere venstresiden. Politisk sett ligger den jo allerede på sotteseng. Denne politiske eliten har jo ingen masser å mobilisere lenger, og de har sviktet arbeiderklassen. Om ikke venstresiden snart avkoloniserer seg selv, i stedet for å mele sin egen kake i fete stillinger, vil deres partipolitikk bare bli en parentes i historien. En ting er i alle fall sikkert – venstresiden er ikke lenger på parti med historien.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok ̧«Svindlere, svermere og sjarlataner – den nye venstresidens tenkere» fra Document Forlag her!