Gjesteskribent

En ny konspirasjonsteori har dukket opp i Klassekampen, som avisens redaksjonssekretær Carline Tromp advarer leserne mot (21/9 «Den Røde pille»). Det er en konspirasjonsteori rettet mot venstresiden og går under navnet «kulturmarxisme», og har som mål å forklare at all verdens elendighet skyldes venstresidens kulturelle undergravningsvirksomhet. Først trodde jeg artikkelen handlet om venstresiden selvransakelse og oppgjør med marxismens kulturelle totalitarisme, men så viste det seg at innholdet var stikk motsatt, nemlig at konspirasjonsteorien var produsert av høyresiden for å kompromittere venstreradikal kulturpolitikk og ideologi.

Denne vendingen mot å forklare godt over hundre års marxistisk kulturpraksis som et høyreorientert konspirasjonsprosjekt var overraskende. For den kritikken som nå kommer fra det hold er vel egentlig ikke konspiratorisk, men snarere basert på et historisk materiale over marxismens egen kulturpraksis og politiske strategier. Det vil si de konkrete uttrykk for marxismens ideologiske tenkning.

Kulturmarxismen er altså ikke en amerikansk konspirasjonsteori klekket ut av høyreekstremister, og dermed suspekt og politisk død i Klassekampen. Begrepet kulturmarxisme kan nemlig defineres og anvendes på helt andre måter, i denne sammenheng som en historisk vinkling på fotefarene etter marxismens omfattende invadering og politisering av det kulturelle feltet, enten det er i totalitære, kommunistiske regimer, eller i vestlige demokratier.

Men det forutsetter at man kjenner den kulturpolitiske tenkningen hos de marxistiske klassikerne og de strategier som enkelte av dem har utformet. Her er særlig George Lukacs og Antonio Gramsci interessante, og spesielt sistnevnte som i sin politiske tenkning påpeker at en erobring av kulturfeltet bør prioriteres. Etter han mening må man endre den kulturelle mentaliteten, kort sagt bygge ned det borgerlige og kapitalistiske kulturhegemoniet. Det betyr at man må erobre posisjoner, eller stillinger, i kulturbyråkratiet og i det praktiserende kulturfeltet.

Den marxistiske kulturpolitikken hadde her to målsetninger, for det første å fjerne de borgerlige kulturidealer og normer, for det andre å implementere en marxistisk kultur- forståelse. En strategi Gramsci mente var uomgjengelig siden en frontkrig ikke lenger var mulig, bare en stillingskrig i det skjulte. Men denne kulturpolitiske tankegangen og praksisen startet lenger før Gramsci ble født. Den dukket opp på midten av 1800-tallet da den kunstneriske avantgarden tok grep for å utradere den borgerlige kulturen og dens hersketeknikker. Sosialisten Saint-Simon var her en viktig fødselshjelper

I ettertid har avantgardens kunstneriske og politisk radikale tenkning blitt allment tankegods. Det å være nyskapende, bryte med det bestående og overskride det eksisterende er forestillinger som har fått gangbar verdi i alt fra politikk, utdanning, næringsliv og til kultur. Ja, selv i barnehager og i småskolen blir ungene indoktrinert med at overskridende kreativitet frigjør selvet og gjør dem til myndige samfunnsborgere.

Problemet med denne bruddstrategien er at den fungerer normoppløsende, slik at de eksisterende verdiene, som folk har hatt tiltro til og handlet ut fra, blir stemplet som avleggse og ubrukelige. Og det uten at nye og mer autentiske verdier blir introdusert. Gjennom hele sin opprørspraksis har avantgarden vært et negasjonsprosjekt, på 1960-tallet utdypet i Adornos Negative dialektikk, som målbevisst og skritt for skritt har utfordret fortidens verdier, ikke for å oppdatere dem, men å utradere dem.

Slike negasjonsutspill har det vært mange av i venstreradikal og marxistisk regi. Av de mest undergravende er kulturrelativismen, dekonstruksjonstenkningen, multikulturalismen og anti-religiøsiteten. Det er radikale strategier som har vokst ut av en lang marxistisk tanketradisjon, som man må være ganske uvitende om når man tror den er en konspirasjonsteoretisk konstruksjon fra amerikanske høyreekstremister. Det er nok på tide at Klassekampens redaksjonssekretær blir satt på et kurs i marxismens historie.

 

Opprinnelig trykket i Klassekampen