Gjesteskribent

Bildet: Studentene ved Sorbonne i Paris holder tradisjonene ved like. En student angriper politiet i mars 2006, ved innføringen av midlertidige kontrakter på to år. Foto: Charles Platiau/Reuters/Scanpix

I fjor høst en gang dukket det opp en artikkel i Klassekampen om at tesen/forestillingen om en kulturmarxisme var en konspirasjonsteori produsert av amerikansk høyreside. Det som forundret meg mest den gang var at artikkelforfatteren syntes å være helt uvitende om at marxistiske tenkere og taktikere har en mangeårig tradisjon i å bedrive kulturmarxisme. Dette både åpenlyst og som fordekt strategi, noe jeg påviste i et tilsvar til den uvitende skribenten.

Knapt et halvår senere dukker det opp i Klassekampen et beslektet utspill. Denne gang en artikkel om studentopprøret i mai 1968 som ifølge forfatteren Yngvild Storli igangsetter en reaksjonær impuls med vidtrekkende konsekvenser for ettertiden. Vi får inntrykk av at det radikale og liberale studentopprøret i Paris -68 nærmest blir utfordret av en høyrefascistisk bevegelse som prøver å fylle kulturbegrepet med et nasjonalistisk og rasistisk innhold. Storli anlegger her et utviklingshistorisk perspektiv på høyrefascismen som ender opp i dagens høyrepopulisme og fremmedfiendtlighet.

Det slår meg at denne vinklingen lukter mer av postmodernistisk, kulturmarxistisk konspirasjon enn av seriøs historisk forskning. Man lurer etter hvert på hvor Storli har gjort av studentopprørets sterke venstreradikale fremmarsj i de vestlige demokratier etter 68 og årene fremover. Vi får nærmest inntrykk av at det var høyrefascistiske krefter som dominerte i det franske samfunnet i kjølvannet av studentopprøret. Det er nok riktig at høyresiden mobiliserte sine støttespillere til politisk motstand, samt en oppgradering av den ideologiske profilen.

Naturlig nok, nasjonens identitet og historiske verdier var under angrep. Derfor mobiliserte høyresiden, både de moderate og ytterliggående, et kulturelt immunforsvar. Det var jo ikke den ideologiske høyresiden i ny tapning som invaderte universitetene, skoleverket, statsadministrasjonen, mediene, kulturinstitusjonene og kunstlivet, men venstreradikalismen, som etter etterhvert også etablerte et hegemonisk meningsmonopol. For den radikale venstresiden ble dette meningsmonopolet nærmest en naturtilstand og et usynlig kraftfelt som var immun mot enhver kritikk. Man kan jo ikke motsi naturen.

I løpet av de 50 årene som har gått siden studentopprøret har venstresiden her hjemme besatt stillinger og inntatt posisjoner i et så stort omfang at de helt ubemerket har kunnet undergrave og nedgradere norsk kultur. Fortgang i denne prosessen kom da postmodernistisk nihilisme og multikulturalistisk relativisme ble annektert som nye strategiske redskaper i kampen mot en norsk, nasjonal kultur. Det venstreradikale kulturbegrepet er i dag et meningstomt begrep, som hverken kan skille mellom godt og dårlig, eller fremheve verdier som er kulturelt verdifulle for det norske samfunnet.

Tross denne kulturelle nihilismen fortsetter de venstreradikale på inkonsistent vis å angripe vår nasjonale kultur. Stadig kvernes det om at vi ikke har noen spesifikk norsk kultur, og om den finnes, så er den enten krenkende for våre nye landsmenn, eller uttrykk for høyrefascisme. Det er mange som nå gjennomskuer denne falske retorikken, så også den usynlige makteliten som ikke er villig til å innse hva virkeligheten forteller oss. At folk har behov for tilhørighet i det historisk nasjonale, i det som skaper mening, identitet og fellesskap.

Det er påfallende hvor iherdig venstresiden er i å undergrave vår kulturelle identitet og nasjonale egenart. Først og fremst ved å stemple den som rasisme og høyrefascisme (den komiske varianten), dernest ved å produsere historiske konstruksjoner som limer populismen til tidligere tiders defekte fascisme (den impotente varianten). I tillegg flagger de nå identitetspolitikk, som om det var en ideologisk vidundermedisin og en slags moralsk erstatning for det tapte klasseperspektivet, uten å skjønne at den har en utrivelig bivirkning, nemlig total verdioppløsning.

Det var ikke noe overraskende at masterstudent Yngvild Storlis historieskriving ble publisert i Klassekampen. Avisen må være i bet for kvalifiserte historikere når den velger å trykke en tosiders ideologisk ladet studenttekst som har mer propagandapreg enn historisk troverdighet. Den representerer en nyutklekket kulturradikalisme av marxistisk/postmodernistisk tilsnitt som ikke bare går på ideologisk tomgang, men også har utspilt sin historiske rolle. Derfor er tiden nå inne til å styrke det kulturelle immunforsvaret i et verdiradikalt perspektiv.