Kommentar

Otto Dix Group Portrait Günther Franke, Paul Ferdinand Schmidt, and Karl Nierendorf

Helt siden 60-tallet har den venstreradikale kultureliten sett på fremtiden med rosenrøde briller. I tråd med den marxistiske lære har de vært utopister og stappfulle av fremtidslengsel. De forespeilte seg et tusenårsrike med evig fred, null fattigdom og gratis dop til alle. Samtidig utviklet de et hat mot fortiden som resulterte i en systematisk rasering av kulturelle tradisjoner og historiske verdier. Hvert nytt skritt mot fremtiden måtte følges opp med kutt i fortiden. Den måtte utraderes og glemmes for at fremtiden skulle kunne skapes i full frihet.

Denne negative dialektikken mellom fremtidslengsel og fortidshat er for tiden i dyp krise. Utopiene ligger på sotteseng og noen av dem er endog gravlagt, skjønt det marxistiske fortidshatet er fortsatt i live. Om de venstreradikale ikke kan få fjernet fortiden fullstendig, så kan de i alle fall omskrive den i sitt bilde, til sitt bruk. Enten luker man bort, tilsviner eller nedjusterer verdien på det som har vært kulturelt bærekraftig i generasjoner.

Hensikten er selvsagt klar, uten fortid og historiske referanser har vi helle ikke holdepunkter og peilepunkter for de vurderinger og valg vi må gjøre her og nå. Fordi fremtidsvisjonene også er borte, famler vi blinde. Hva skal vi velge og handle ut fra, når nåtiden er et verditomt mørke? Og hvem kan vi stole på? Sosialdemokratiet skapte velferden og forespeilet oss stadig bedre tider, men i dag er den politiske impulsen uttømt. Arbeiderpartiet vet ikke hva det skal mene og satse på, annet enn å ha makt.

Men siden intet parti kan ta makten, bare få den, av velgerne, har politikerne et problem. Folk er ikke så gavmilde lenger, bortsett fra høyrepolitikere da. De gir gladelig bort arvesølvet vårt for en slikk og ingenting, og krymper gjerne oljefondet for å bli en global godhetsaktør i den internasjonale bistandsindustrien. Men det er ingen ansvarlig politikk på vegne av det norske folk. Partiet Høyre, i likhet med de øvrige partiene, har mistet kontakten med fortiden og dens regulative ideer, og slik sett er de helt uten styring. Høyre hadde en gang et slagord «Forandre for å bevare», tydeligvis et konservativt påhitt, men de har jo ikke noe å bevare lenger og ønsker det heller ikke.

Over det ganske land gir høyrepolitikere, i spann med Frp og Krf, utbyggere og investorer fri adgang til å rasere lokal byggeskikk og historisk arkitektur. Jeg har i årevis fulgt denne raseringspolitikken i mitt nærmiljø, på Tjøme, Nøtterøy og i Tønsberg, og sett hvordan politikerne helt åpenlyst og systematisk har gitt utbyggerne full frihet til å fjerne den bygde kulturarven vår. Arkitekturen er jo det mest konkrete og synlige uttrykk for våre historiske tradisjoner, som skaper kontinuitet og tilhørighet i hverdagens kamp for å finne fotfeste i en stadig mer oppjaget og rotløs livsverden.

Dagens politikk handler stort sett om to negative kulturstrategier. Høyresiden har skuslet bort forankringen i de konservative ideer og lar seg styre av grådige kapitalinteresser. Der i gården er den fysiske kulturarven bare et hinder mot vekst og forandring. Det er fremskrittet som gjelder, og da må den historiske kulturen vike, Slik tenkte også venstresiden for noen få tiår siden, men da var kommunistutopiene fortsatt intakte. I dag derimot, er fremskrittet kastet på skraphaugen og erstattet med globale undergangsvisjoner. Men fortidshatet lever i beste velgående, som en finpolert kulturstrategi av negativ karakter.

Der høyresiden raserer den fysiske kulturarven, tar venstresiden livet av de intellektuelle og åndelige kulturuttrykkene. Tidsånden tåler ikke lenger fremtidsperspektiver eller søkende tilbakeblikk, og overhodet ikke å se de to tidsdimensjonene i sammenheng. Det gir oss en tankeløs politikk som er stappfull av ideologiske demoner. Det er skremmende utsikter og bare et tidsspørsmål når nasjonen kollapser. Politikerne kan vi alle fall ikke stole på, de er ikke interessert i å styre landet, bare ha en godt betalt maktposisjon. Enn så lenge lar de den negative kulturdialektikken fortære våre nasjonale tradisjoner og historiske røtter.

Vi må innse at det ikke finnes positive løsninger hos de politiske elitene. De er ideologisk bankerotte, men den stigende frustrasjonen og forargelsen i befolkningen er et virkelig fenomen som mediene egentlig burde rapportere om, men de er like unnfallende og hjernetomme som politikerne, dessuten er majoriteten av journalister venstrevridde og hater folket. Tiden er uansett moden for nye allianser og strategier, og det finnes nå vitale ressurser for et bredt opprør i den norske befolkningen.

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!