Kommentar

Foto: Nasjonalmuseet

Den funksjonalistiske arkitekturen, i dag godt over hundre år gammel, lever fortsatt i beste velgående, Ja, ikke bare i beste velgående, men langt mer utbredt og ideologisk dominerende enn noen av de siste fem hundre årenes stilperioder.

Mange skolerte fagfolk har tenkt og skrevet om dette funksjonalistiske hegemoniet, som klarte å strippe arkitekturen for enhver estetisk kvalitet. I alle år har dens tilhengere fortalt oss at god arkitektur ikke har noe med «stygt og pent» å gjøre. God arkitektur kan bare bedømmes ut fra sin funksjonalitet og rasjonalitet.

Allerede i sin spede begynnelse fastslo de funksjonalistiske arkitektene at ethvert bygg fra deres hånd per definisjon var vakkert, for skjønnheten lå jo i selve funksjonaliteten. Denne påstanden påberoper seg en estetikk av høyere orden, og representerte et helt nytt stadium i arkitekturens historiske utvikling. Funksjonalisme var nemlig ensbetydende med fremskritt.

I ettertid har vi jo sett at denne arkitekturfilosofien var en regulær maktstrategi. Hensikten var å etablere et normativt hegemoni som på den ene side torpederte legfolks dømmekraft, og på den annen fjernet estetikkens muligheter til å vurdere om et stykke arkitektur kunne være stygt eller pent.

Den funksjonalistiske arkitekturen har frekt og helt uberettiget posisjonert seg som den historiske fullendelsen av all byggeskikk. I så henseende har den fungert like dogmatisk og totalitært som en rekke av 1900-tallets politiske ideologier. Og det er neppe tilfeldig. Det blir stadig mer tydelig at funksjonalistisk arkitektur og politiske ideologier går hånd i hånd. Funksjonalismen er som en potet, den kan brukes til hva som helst. Trolig fordi den synes å være politisk intetsigende og estetisk nøytral, og allikevel på parti med fremskrittet.

I løpet av 1900-tallet har vi sett hvordan nettopp den funksjonalistiske arkitekturen, med små variasjoner, er blitt varemerke for italiensk fascisme, tysk nazisme og sovjetrussisk kommunisme. Funksjonalismen har også tilpasset seg behovene til kapitalsterke utbyggere i storbyer over hele kloden. Den stedegne arkitekturen, av stor historisk verdi, blir som regel revet, med det fatale resultat at småsteder og storbyer ikke lenger har noen fortid å forholde seg til. Dermed har vi heller ikke noen arkitektur å vurdere det nye i forhold. Det trenger vi visstnok heller ikke lenger, for den funksjonalistiske arkitekturen er jo tidløs.

Ikke bare arkitekturen, men også samfunnsplanleggingen ble etterhvert funksjonalistisk. Når huset er en bomaskin og stolen en sitte-maskin, ble det følgeriktig for planleggere/arkitekter og politikere å betrakte beboerne som menneskemaskiner og samfunnet som et avansert maskineri. Nettopp slik tenkte arkitekter og sosialdemokrater i Sverige på 30-tallet, da de tegnet og tenkte ut den sosiale visjonen om «Folkehemmet». Nå skulle det skapes et nytt og moderne Sverige, et solidarisk og demokratisk fedreland. Takket være de funksjonalistiske ideene om en ren og saklig arkitektur, regnet man med at det også var mulig å skape en ny og moderne mennesketype.

Det var som søt musikk i ørene på de svenske sosialdemokratene, som på den tiden var mer enn åpne for å utvikle et raserent Sverige. Det lå nazisme i den svenske luften, og den funksjonalistiske ideologien, med sitt endimensjonale menneskesyn, passet som hånd i hanske til sosialdemokratenes utopiske fremskrittstro. På den store Stockholmsutstillingen i 1930 ble det svenske folket presentert for visjonen av det nye folkehemmet. Her fikk de møte funksjonalismens vidunderlige nye verden i form av moderne arkitektur, interiør og sosial planlegging.

I fjor utkom en viktig bok i nabolandet, skrevet av den svenske forfatteren og forlagsmannen Per I Gedin. Bokens tittel var «När Sverige ble modernt» og handlet om funksjonalismens fremvekst og forvandling av det svenske samfunnet fra 1930 til 1970. Boken har også et annet viktig ærend, nemlig en biografisk fremstilling av den svenske kunsthistorikeren Gregor Paulsson, fra 30-tallet og fremover et maktmenneske med stor innflytelse over landets kulturelle og ideologiske veivalg. I denne sammenheng implementeringen av funksjonalistisk arkitektur og ideologi i svensk politikk og samfunns- planlegging.

Det var nemlig Gregor Paulsson som hadde styringen over Stockholmsutstillingen i 1930, der han fikk presentert den funksjonalistiske arkitekturen og dens potensiale for et moderne samfunn, det som etter hvert ble kalt folkehemmet. Men utstillingen tegnet også konturene av et nytt svensk, menneskeideal, av «en ny spänstig, både kroppsligt och andligt tränad, nationell typ». Det var mer enn tydelig at denne mennesketypen ble tenkt ut fra datidens dogmatiske funksjonalisme, ut fra forestillinger om at både bygninger og beboere fungerte best innenfor et teknologisk konstruert samfunn. Ved å bruke rasjonell tenkning og vitenskapelige metoder kunne man nå bygge både sunne og sanne boliger, dermed også styre den sosiale adferden i retning av varig solidaritet.

For den som har studert kunsthistorie står navnet Gregor Paulsson sentralt i faget. Hans firebinds verk om Verdens kunsthistorie er uvanlig perspektivrik og stappfull av detaljkunnskaper, og har i mange år blitt brukt som standardverket i fagets undervisning. Sett i en europeisk sammenheng var Paulsson en av de store kunsthistorikerne, som også skrev et interessant og selvstendig verk innen kunstteori. Kan her nevne at denne hans kunstteori i sin tid ble hovedtemaet i min magisteravhandling.

I Per Gedins bok «När Sverige blev modernt» er Gregor Paulsson nøkkelfiguren og drivkraften i funksjonalismens erobring og ensretting av det svenske samfunnet. Men denne moderniseringen av Sverige var ikke mulig uten full støtte av sosialdemokratene, som ideologisk tenkte i fremskritt og en ny sosial orden. På den tiden var Paulsson frelst på funksjonalismens saklige og renslige formuttrykk, og det lå i kortene at en allianse med sosialdemokratens visjon om et nytt Sverige med moderniserte innbygger, ville bli en god samfunnsmessig legering. At det i bunnen lå en rasetenkning og et totalitært menneskesyn, var det ingen som skjønte.

Det tok allikevel ikke lang tiden før Gregor Paulsson ble klar over funksjonalismens stilistiske tomhet og ideologiske grums. Han tok selvkritikk og skiftet mening, men galskapen lot seg ikke stoppe. Da folk etter hvert fikk se hvordan det gamle Stockholm ble rasert og erstattet med stygge og golde høyhus, skjønte man at denne arkitekturen ikke var særlig menneskevennlig. Men det ble aldri tatt noe oppgjør med den funksjonalistiske rasismen og anti- humanismen. Per I. Gedins bok «När Sverige ble modernt» gir oss et spennende innblikk i denne tidsperiodens arkitektur og innskrenkede menneskesyn.

De politiske og kulturelle elitene i Sverige levde selvsagt fett og godt og uanfektet i sine vakre villastrøk og hadde ingen grunn til å klage, mens folket fikk møte det rosenrøde fremskrittet i golde boligkaserner. Først på 70-tallet ble det tatt grep for å endre boligpolitikken, men uten at arkitektene så noe galt i funksjonalismen. Selv ikke i Frankrike kom det noen reaksjon da det ble kjent at det funksjonalistiske arkitektgeniet Le Corbusier hadde samarbeidet med nazistene, og at han skulle ha spilt en viktig rolle i Vichy-regimet. I Frankrike har det vært et ikke-tema.

Når man så hvor ryddig og renslig den funksjonalistiske arkitekturen ble, er det forståelig at både politikere, arkitekter og kulturfolket her hjemme ivret for en slik modernisert byggeskikk. Til forskjell fra nabolandet var ikke norsk kunst og arkitektur på den tiden så infisert av funksjonalistisk propaganda og politiske overstyring. Norske arkitekter har stort sett bare oppfattet funksjonalismen som en nøytral arkitekturteori. Den er rasjonell og teknologisk overlegen, passer inn over alt og utnytter tomtearealet optimalt, men bare fordi den er hensynsløs i forhold til omgivelsene og eksisterende bebyggelse.

Med årene er denne hensynsløsheten blitt mer og mer påtrengende. Arkitektene bygger monumenter over seg selv, og høvler bort historiske bygninger som ikke harmonerer med deres kasseblokker. De har snudd Plan- og bygningslovens § 29. 1-2 på hodet. I stedet for at nye bygg skal tilpasse seg den eldre bebyggelsen, så løser arkitektene problemet med å rive alt gammelt. Dette er funksjonalismens totalitære bygge-strategi i et nøtteskall. Fortidens arkitektur må fjernes. De trenger ingen svenske sosialdemokrater for å få gjennomført denne historiske utraderingen, bare kulturløse partipamper i alle regnbuens farger.

Den funksjonalistiske arkitekturen og ideologien i norsk tapning, jobber etter to sammen-flettede strategier: for det første å rasere den historiske bebyggelsen i byer og småsteder, deretter å reise en modernistisk kassearkitektur, som er uten estetiske kvaliteter og identitetsskapende egenskaper. Funksjonalismens renhetskrav og ideologiske anti- humanisme nullstiller innbyggerne både kulturelt og historisk. Det nye Munchmuseet i Bjørvika og snart ferdigstilte Nasjonalmuseet ved Aker brygge, viser i sin hensynsløse formgivning og plassering at landets hovedstad har fått to groteske eksempler på funksjonalismens anti-arkitektur.