Kultur

Bildet: Det nye Munchmuseet.

Det vi får presentert som samtidsarkitektur, og moderne sådan, oppsto tidlig på 1900-tallet. I løpt av en 100-årsperiode har den ikke forandret seg vesentlig. Den er fortsatt saklig, enkel og funksjonalistisk, man kan også si stilløs, i den forstand at arkitekturen er blottet for stilelementer av symbolsk karakter som gjør at vi kan lokalisere et byggverk i tid og rom. Men lokaliseringen går ikke bare på tid og rom, vi ser også at de symbolske formelementene gir uttrykk for periodens verdier og maktforhold, og spesielt i monumentalarkitekturen.

Når vi beskriver den moderne arkitekturen som enkel, saklig og funksjonell, får vi inntrykk av at den er ideologisk ren og dermed velegnet for demokratiske samfunn. Men ikke bare demokratiske samfunn, de må også være sosialdemokratiske, og tilrettelegge for en samfunnsplanlegging som legger vekten på likhet og forskjellsløshet. Dette perspektivet ble retningsgivende for svenske arkitekter og sosialdemokrater på 1930-tallet. «Den nya arkitekturen» ble et politisk og arkitektonisk slagord for byggingen av det svenske «folkehemmet».

Denne oppfatningen av den moderne arkitekturen har satt fingeren på noe sentralt, som ikke bare peker på stilløsheten, men først og fremst at den blir tolket som ideologisk ren. Høyblokker i glass, stål og betong synes jo ikke akkurat å uttrykke menneskelige interesser. All klasse- og maktsymbolikk er her skrellet bort, slik at byggverkene bare uttrykker en teknologisk rasjonalitet, presumptivt helt uskyldsren og upartisk, som ikke kan brukes til udemokratiske formål. I så henseende var den som skreddersydd for svenskenes sosialdemokratiske kamp mot overklasse og pengemakt.

Først etter annen verdenskrig kom den moderne arkitekturen med full tyngde hit til lands. I mellomkrigstiden dukket det riktignok opp noen få eksempler på modifisert funksjonalisme, men den var hverken forbundet med politisk tenkning, eller så teknologisk rendyrket som i etterkrigsarkitekturen. I Norge ble den moderne arkitekturen sett som et kunstnerisk frigjøringsprosjekt. Det var viktig å bli kvitt fortidens uttrykksformer og bygge rent og funksjonelt.
Arkitektene mente de hadde funnet frem til en tidløs byggestil, som ikke lenger trengte forandringer eller nye stiluttrykk. Arkitekturen var endelig ferdig utviklet, etter tusener av år med prøving og feiling. I kraft av den teknologiske rasjonalitetens fremskritt kunne arkitektene nå bygge hva som helst, bare de holdt seg unna fortidens formuttrykk og symbolske arkitekturelementer. Å hente inspirasjon fra fortidens arkitektur er ensbetydende med utestengelse og faglig død.
Hvis den type arkitekturtenkning hadde eksistert i Italia på 13 og 14-hundretallet ville vi aldri ha fått en renessanse. Det samme ville ha skjedd med arkitekturen i de etterfølgende stilperiodene, med en evigvarende middelalder og gotikk som resultat. Heldigvis fantes det den gang og senere i historien pengesterke maktmennesker som så verdien av en annerledes, meningsfull og vakker arkitektur. Dessuten begavede arkitekter som skjønte at det funksjonelle også omfattet noe mer enn den rasjonelle fornufts kalkyler.

Men tilbake til vårt eget lands arkitektur, der arkitektene har satset på den teknologiske rasjonalitet som retningsgivende norm i formtenkningen, men uten å skjønne at det også her ligger ideologiske føringer. Man kan kanskje si at teknologien er «ren», men i så fall ut fra en snever tolkning der det symbolskapende menneske er ekskludert. I et større perspektiv er arkitekturen, så også den naturvitenskapelige tenkningen, et ideologisk uttrykk for en rigid formålsrasjonalitet hvor det ikke gis spillerom for andre verdier enn de som kan måles og veies.

Ut fra et slikt styringsperspektiv er det ikke rart at arkitekturen her i landet er blitt monoton, ensartet og kjedelig. Se bare på Bjørvika, der den ene høyblokka etter den andre står på rekke og rad og stenger byen inne. Det er glass, stål og betong, med noen små variasjoner i fasadeveggen, som virker helt utenpåklistret. I samme rekke reiser nå det nye Munchmuseet seg, et institusjonsbygg som burde hatt monumental og symbolsk uttrykkskarakter. I stedet har Oslo Kommune bestilt en kopi av en banal leilighetsblokk fra Gran Canaria. Attpåtil kalles det et signalbygg for Edvard Munchs kunst.

Nei, det er ikke mulig for norske, eller utenlandske arkitekter, å tegne monumentalbygg som uttrykker noe spesifikt for det samfunnet vi lever i. Det siste monumentalbygget her i landet med en viss symbolsk tyngde, var Oslo Rådhus. Store kunstmuseer, som Munchmuseet og den nye Nasjonalmuseet, har uten tvil symbolpotensiale i seg til å bli fengende monumentalarkitektur. Men arkitektene tegner bare kasser, enten i høyden eller i lengderetningen. Interiøret er selvsagt tilpasset vareutvalgets egenart, mens den utvendige formen er blottet for særpreg og symbolsk bærekraft.

Like mye påtrengende monotoni og mangel på symbolsk manifestering ser vi i forslagene til nytt regjeringskvartal. Dette er statsmaktens bygninger, men bygningstypene kunne like gjerne vært tegnet for industrikonserner, IT-selskaper eller lignende business-foretak. Det er høyblokker i glass, stål og betong, helt i tråd med den teknologiske fornuftens ideologiske oppskrift. Dette er ingeniørkonstruksjoner og ikke skapende arkitektur. Mulig det er en passende arkitektur for statsmakten, som tydeligvis ikke vil synliggjøre eller symboluttrykke sin politiske makt og samfunnsmessige rolle. Noen ville jo kunne tro at den drev med symbolpolitikk.

Men syv arkitektfirmaer har altså nå tatt grep. De ser tydeligvis ikke på regjeringskvartalet som et symbolsk uttrykk for statsmakten, bare at området egner seg for en arkitektonisk konstruksjon som skal huse tusenvis av byråkrater. For arkitektene er det bare spørsmål om avanserte kalkyler, og avgjort ikke symbolikk. Bortsett da fra den påtrengende symbolikken som blir uttrykt gjennom formålsrasjonalitetens sterile og monomane formkrav. Men den snakker man aldri om, for den moderne arkitekturen er jo ideologisk «ren».

Hele samfunnet er i dag blitt avsymbolisert og makten anonymisert. Den teknologiske rasjonaliteten har transformert alt til sjelløs materialitet og abstrakte tegn, størrelser som ikke har mye tilfelles med fortidens vakre arkitektur. Den gang var det heller ingen mangel på fornuft og matematisk tenkning, men de brukte den til å skape skjønnhet og meningsfull symbolikk i byggekunsten. Men dette kreative kildematerialet er forbudt område for moderne arkitekter. Det kunne jo ende med en renessanse.

Med den teknologiske fornuften som nå dominerer norsk samtidsarkitektur er det små sjanser for at vi får en menneskelig monumentalarkitektur. Den sjelløse høyblokka krever underkastelse, for heller ikke den kan skilte med maktsymbolske aspekter. Den er like avsymbolisert som all annen etterkrigsarkitektur. I det hele tatt er de fleste av menneskets uttrykksformer avsymbolisert. Se bare på samtidskunsten, den sier ingen ting, alt er opp til betrakteren. Slik også med vår oppfatning av naturen. Den er ikke avsymbolisert, men avmytologisert, og dermed like død og meningstom som våre estetiske uttrykksformer.

Uansett hvem som vinner kampen om regjeringskvartalet, så får vi en arkitektur som optimaliserer en ny type samfunnsmakt. Den er ikke politisk, snarere en antihumanistisk kraft som vil utradere det historiske særpreget i landets byer og tettsteder. Alt som minner om kulturarv og fortidens tradisjoner skal fjernes, og erstattes med en moderne, tidløs arkitektur. Fortiden arkitektur og byggeskikk er nemlig tidsbetinget og dermed uren. I Sverige ble den moderne arkitekturen også en politisk doktrine, mens her hjemme har den seilt under falskt flagg, i hendene på arkitekter som er historisk bevistløse.