Kommentar

Ammerud i Oslo øst, sett fra luften. Foto: Wilhelm Joys Andersen / Wikimedia Commons.

Professor emeritus i arkitektur Thomas Thiis-Evensen hadde den 12. januar en interessant artikkel i Aftenposten om 1900-tallets arkitektur, hovedsakelig første halvdel, der han anlegger en rekke spennende, men diskutable perspektiver.

Thiis-Evensen legger vekt på en rekke sentrale arkitekter i perioden, særlig slike som introduserer en helt ny arkitekturoppfatning, som etter mitt skjønn har vært normgivende helt frem til i dag.

Selv om arkitektene Le Corbusier, Frank Lloyd Wright, Mies van der Rohe og Adolf Loos tegner og formgir sine bygg på forskjellig måte, tenker de grunnleggende likt om arkitekturens betydning og funksjon innenfor en moderne horisont. For alle fire står funksjonsbegrepet sentralt, derfor kalles også denne nye arkitekturen for funksjonalisme. Men hva betyr egentlig funksjon i denne sammenheng? Jeg ser her foreløpig bort fra at den mest brukte termen for denne arkitekturen i dag blir kalt «moderne».

Bauhaus går for å være toppen av funksjonalisme i Weimarrepublikken. Her Prellerhaus i Dessau.

Den mest avklarende bestemmelse av funksjonsbegrepet får vi av Le Corbusier når han definerer huset som en bomaskin og stolen som en sittemaskin. Den arkitektoniske funksjonen blir her bestemt ut fra en teknisk/mekanistisk norm, som i betydelig grad innsnevrer det kreative handlingsrommet for arkitekter. Det er en innsnevring som indirekte også benekter at tidligere tiders arkitektur var funksjonelle, skjønt arkitektene den gang opererte med et langt videre og mer innsiktsfullt funksjonsbegrep. De skapte faktisk en mer menneskelig arkitektur, der andre områder av individet enn bare det rasjonelle ble integrert.

I et slikt mer humant perspektiv ble det også viktig for de moderne funksjonalistene å stigmatisere fortidens arkitekturformer. Bare den teknologiske rasjonalitetens kunne gi arkitekturen et moderne formuttrykk, som både var tidsriktig og basert på en tidløs matematikk og geometri. Ulempen var den at det moderne funksjonsbegrepet ikke bare definerte huset og stolen som maskiner, men også ga mennesket en maskinstatus styrt av den teknologiske rasjonalitet. Derfor blir også den moderne arkitekturen, fra tidlig 1900-tall og frem til i dag, både følelseskald og uten emosjonell korreksjon.

Om vi betrakter den moderne arkitekturen i forhold til tidligere stilperioders byggeskikk, så fremstår den som endimensjonal i forhold til det menneskelige. Maskinmetaforen og dens rasjonalistiske begrunnelse driver arkitekturen inn i en antihumanistisk tenkemåte, som i praksis forvandler boliger og bymiljøer til ensformige og sterile betongørkener. Et skrekkens eksempel er/var Pruitt-Igoe-komplekset i St.Louis (USA), som ble bygget i 1954 og besto av 33 høyblokker med sosial profil, noe prosjektet ble premiert for. På 70-tallet ble det erklært ubeboelig og revet sommeren 1976.
Jeg var i St.Louis på det tidspunkt og overvar sprengningen av de 33 blokkene på betryggende avstand. Det var som et bombeangrep, skremmende og uhyggelig. Jeg vet ikke om den japanske arkitekten Minoru Yamasaki var tilstede, men han var sikkert informert og lite fornøyd med at hans premierte arkitektprosjekt ble destruert. Yamasaki fikk seg nok et enda verre sjokk da de to høyblokkene i World Trade Center, med hans signatur, ble rammet av et terrorangrep. Det er selvsagt ingen sammenheng mellom disse to hendelsene, men da jeg så høyblokkene rase sammen på CNN, dukket saneringen av høyblokkene i St. Louis opp i erindringen. Førstnevnte et uttrykk for grenseløs ondskap, sistnevnte et arkitektonisk bomskudd.

Både 1800- og 1900-tallet var preget av industrialisering og teknologiske fremskritt. Innenfor alle områder tenkte man utvikling og nyskaping. Så også på kunstens område, der kategorien «det nye» ble brukt som et kunstnerisk kriterium. Fremskrittsoptimismen var tidens herskende holdning, mens fortidsangsten ble en effektiv sperre mot historiske tilbakeblikk og mulig inspirasjonskilder. En epoke som renessansen ville aldri ha kunnet oppstå innenfor de funksjonalistiske rammene til moderne kunst og arkitektur. På de premissene er det helt utenkelig at noen fornyelse og gjenfødelse kan finne sted.
Grunnen er naturligvis den at de føringer som ligger i den teknologiske og rasjonalistiske tenkningen ikke har rom for følelser, religiøse erfaringer, naturbevissthet og skjønnhets- lengsel. Slike allmennmenneskelige sjelstilstander lar seg selvsagt inkorporere i både kunst og arkitektur. Det kan historien dokumentere, men siden den moderne rasjonaliteten fikk hegemonisk kontroll over kulturen og kulturtenkningen, er den slags sinnstilstander ikke tillatt. Når arkitekturen de siste hundre årene har vært så monoton, asketisk og lite ny- skapende, kan det ikke skyldes samfunnsendringer og fremskritt, men et underliggende og utematisert behov for ensretting og makt.

Vi ser det tydeligst på arkitekturens område. Over hele kloden ser vi at det bygges etter samme sjelløse norm, enten det er småhusbebyggelse eller høyblokker helt opp til skylaget. Lokale byggetradisjoner og stiltrekk forsvinner mer og mer, og erstattes med moderne, global stilløshet. På sikt trenger vi ikke reise utenlands for å se og oppleve andre lands kulturer og byggetradisjoner. Over alt finner vi den samme globale byggeskikken, som startet på begynnelsen av 1900-tallet, mens i dag er den globalistiske tenkemåten blitt et politisk og storpolitisk anliggende. Noe som i fremtiden trolig vil umuliggjøre en arkitektur på humane premisser.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok «Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her!