pushwagner

Pushwagner: Getting up.

Interessen for byggeskikk og arkitekturens historiske forutsetninger er påfallende lite present i arkitektkretser. Det virker som om arkitekter ikke lenger forstår arkitekturens mening. Bare et lite historisk tilbakeblikk vil vise oss at arkitektene i ulike epoker ikke sto låst fast, men forvandlet sin tids formuttrykk til en ny og annerledes byggekunst. Dagens arkitekter derimot har kjørt seg fast i en tenkemåte og formoppfatning fra tidlig 1900-tall, som fortsatt holder byggekunsten i et jerngrep.

Med tanke på at det i denne profesjonen har vært forbud mot å hente impulser fra fortiden, er det litt av et paradoks at arkitektene fortsatt gnager på formidealer som er over 100 år gamle. Om de noen gang klarer å frigjøre seg og skape en byggekunst der det historisk kunstneriske blir prioritert, er tvilsomt. Perspektivene fra Oslo Arkitekturtriennale 2016, som nå i høst har holdt det gående med utstillinger og forelesninger av det heller teoretiske slaget, tyder ikke på at fremtidens arkitektur blir noe annet enn fantasiløse repetisjoner av en funksjonalisme som for lengst har gått ut på dato.

Programmet og perspektivene for årets arkitekturtriennale er oppsiktsvekkende. Over- skriften er «After Belonging», en tittel som fastslår at utgangspunktet for dagens og fremtidens arkitekter er en verden i oppbrudd og i oppløsning. Menneskene er uten tilhørighet og er stadig underveis mot noe, eller bort fra noe. De er uten forankring og har ingen stedstilhørighet, heller ingen opprinnelige, kulturelle styringsprinsipper.

ANNONSE

«Forståelsen av å være hjemme er ikke lenger noe statisk, men endrer seg hele tiden ettersom mennesker, informasjon, varer og tjenester kontinuerlig er i omløp på tvers av grenser.», heter det i pressemeldingen.

Etter å ha gjort denne virkelighetsbeskrivelsen, reiser arkitekturtriennalen følgende spørsmål: «Står vi overfor en tilhørighetskrise?». Selvsagt et betimelig spørsmål for arkitekter, det kan jo hende at de bommer, hvis de tegner boliger og blokker der folk føler seg hjemme. I så fall er de ikke i pakt med tiden, som forventer en arkitektur i tråd med samfunnets oppløsningstendenser og folks rotløshet.

Samtidsarkitektene er tydeligvis i tvil om hva de nå skal gjøre. Skal de bygge for å gjøre folk mer bofaste og rotfestede, eller skal de tilpasse seg tidsåndens krav om å bekrefte, det vil si forsterke hjemløshet og mangel på tilhørighet. Litt av et dilemma, spesielt for arkitekter, som gjennom hele historien har bygget bosteder og offentlige bygninger for at folk skal føle stedstilhørighet og vite hvor de hører hjemme. Hvorfor de nå er i tvil om denne humanistiske tankegangen og byggetradisjonen, tyder på at det er arkitektstanden som er i krise. Og det er urovekkende.

Hvis de ikke lenger skjønner at arkitekturen handler om å skape livs- og kulturbekreftende rom og miljøer for mennesker, har de mistet forståelsen for fagets forutsetninger. Det er egentlig ikke så merkelig, for når vi ser på den arkitekturen som har dominert mye av boligbygging og høyblokker de siste 50-årene, i tradisjonen fra Corbusier og funksjonalismen, så er den kjønnsløs, intetsigende og tilhørighetsødeleggende. Arkitektene har på en ganske presis måte undergravet stedstilhørigheten og hjemmefølelsen i småsteder og storbyer. Dermed også lagt til rette for den tilstanden de nå beskriver som «After Belonging».

På det punkt er arkitektene tydeligvis helt hinsides en kritisk selvforståelse. De har ikke skjønt bæret av sin egen byggepraksis, kort sagt, konsekvensene av sine egne arkitektur- idealer. De som arkitekt-guruen Corbusier klekket ut på tidlig 1900-tall. Da han den gang fastslo at stolen var en sittemaskin og huset en bomaskin, så la han helt uten anfektelser premissene for fremtidens arkitektur, nemlig at mennesket også er å betrakte som en maskin. Det er denne maskintenkningen som har definert og dominert arkitekturen i ettertid. Derfor bygger da heller ikke arkitektene for mennesker, men for maskinmennesker. Da er det heller ikke så merkelig at arkitekturen blir anti-human og tilhørighetsødeleggende.

Dette aspektet har arkitektene tydeligvis ikke sett eller tenkt på. Heller ikke er det tema i arkitekturtriennalens program. Egentlig påfallende, siden arkitekturen over hele kloden, i mange tiår og i stort omfang, har bidratt til å forme boforhold og bymiljøer etter maskinidealet, slik at folk har mistet både sin stedstilhørighet og sine kulturelle forankringer. Når den internasjonale stilen, som funksjonalismens ulike varianter ofte kalles, blir lik over hele kloden, sier det seg selv at den ikke bekrefter den stedsspesifikke byggeskikk og de kulturelle tradisjoner, men snarere undergraver dem. Men kan jo ikke akkurat utvikle noen tilhørighet og hjemmefølelse når arkitekturen er den samme uansett hvilket land du forflytter deg til.

Arkitekttriennalen synes å være helt uvitende om hvilken undergravningsvirksomhet standen har bedrevet gjennom mange tiår. Men nå har også arkitektene oppdaget at det er noe i veien med samfunnet, men de er ikke interessert i å avdekke årsakene. De bare registrerer at tilhørigheten er borte, og vi nå befinner oss i tilstanden «After Belonging». Den tar de for gitt, og lurer på hva de nå skal bygge i en kriserammet samtid. Men krisen er historisk og noe arkitektene selv har bidratt til. Enten de vil vedkjenne seg det eller ei, så er arkitektstanden selv kriserammet. Ja, hele profesjonen er nå i en akutt identitetskrise, som de selv ikke kan bygge seg ut av. De sitter i eget klister og har ikke annet å bidra med enn mer av det samme.

 

Fra programmet til triennalen:

Boundaries and frontiers: What is the meaning of borders today?

In recent years, a more downbeat view has emerged, with borders viewed as either unenforceable or undesirable. Urban discourse buzzes with terms such as ‘non place’ and the ‘endless city’ or the ‘open city’ while the popularity of organisations such as Architecture Sans Frontièrs and Engineers Without Borders highlight support for the idea that borders are frontiers to be challenged. When ex Domus editor Joseph Grima launched ‘Project Heracles’, an ideas competition to design a Eurafrican bridge to connect two continents, it was admired for the potential to dissolve spatial and cultural boundaries. On the other hand “Building the Border Wall?” a competition soliciting designs for Donald Trump’s US / Mexico border wall stirred up considerable hostility and demands for a boycott of architectural news website ArchDaily.com which dared to publish a call for entries.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629