Etter at Arkitekturopprøret forleden delte ut den såkalte Grøss-medaljen til det nye Nasjonalmuseet i Oslo for året styggeste arkitekturbygg, rykket nettstedet Subjekt.no ut og høvlet over arkitekturopprørernes useriøse vurderinger og ditto kompetanse. Om man tar turen igjennom Subjekts egne vurderinger av museets arkitektur, er det nokså iøynefallende at den arkitektoniske dømmekraften på det hold er like mangelfull og useriøs som den arkitekturopprørerne har prestert.

Arkitekturopprøret er ikke alene om å mangle faglig kompetanse til å vurdere dagens arkitektur. Det ser man også blant arkitekter, og nå hos Subjekts nedlatende og useriøse skribenter. Nå må vi ikke glemme at Arkitekturopprøret er en høyst sammensatt folkebevegelse uten krav om arkitekturfaglig medlemskap. På sin måte prøver de å synliggjøre og karakterisere den moderne arkitekturens inhumane karakter og miljø-rasering. Og med særlig vekt på hvordan den sprer seg til byer og tettsteder uten å ta hensyn til den stedlige byggeskikk og de kulturhistoriske tradisjoner. Folk trenger ikke å være arkitekturfaglig skolerte for å se og oppleve denne utviklingen.

Subjekts utgangspunkt er at Arkitekturopprøret er en useriøs bevegelse som bare henter næring fra bygg som får mest negativ medieoppmerksomhet. Arkitekturopprøret har ingen selvstendig mening om hverken stygg eller vakker arkitektur, den er bare en mobbe-bevegelse som snylter på det som blir mest omtalt og blåst opp i mediene. Ingen dårlig start om man vil slakte en motstanders synspunkter. Argumentene som rettes mot Arkitekturopprørets vurdering av Nasjonalmuseets arkitektur, er da heller ikke særlig faglige eller vennligsinnede.

Oslo 03.06.2022
Det nye Nasjonalmuseet åpner for publikum 11. juni. Nasjonalmuseet er Nordens største museum for kunst, arkitektur og design. Foto: Geir Olsen / NTB

Subjekts egne kritikere peker først på det positive at museets fasader og høyde er godt tilpasset omgivelsene. Det har ikke arkitekturopprørerne lagt merke til. Museets inngangsparti er nemlig lavere enn tårnene på Vestbanebygget i forkant. For en observasjon og målestokk! Ser man de spinkle tårnene i forhold til museets kompakte blokk-karakter, er det ikke vanskelig å bestemme hva som dominerer omgivelsene. Her har Subjekt heller ikke lagt merke til det lange og lys-intense blokkområdet i mellometasjen som bryter radikalt med både museumsbygget i sin helhet og omgivelsenes arkitektur.

Visuelt sett er det ikke høyden som gjør at museumsbygget fremstår malplassert i miljøet, men den kompakte blokk-karakteren. Den er et tydelig fremmedelement som forsterkes av fasadeutformingens materialkarakter. Subjekt oppfatter derimot steinfasadene som noe naturlig, nærmest naturgitt. Den består nemlig av norsk, kortreist stein og glir tydeligvis bedre inn i omgivelsene enn glass og betong. Om museumsbygningen er aldri så mye «innpakket» i kortreist stein, gir ikke det noen bonus i forhold til omgivelsenes arkitektur. Både glass, betong og kortreist stein er fremmedelementer i dette miljøet.

Det mest iøynefallende og malplasserte ved dette museumsbygget er ikke høyden, men steinfasaden og den kompakte blokk-karakteren. I forhold til omgivelsene utstråler denne arkitekturen både lukkethet og avvisning. Merkelig at ikke Subjekt har registrert denne påfallende og negative uttrykkskarakteren ved museumsbygget. I stedet fremhever de hvor godt tilpasset høyden er og hvor tiltalende steinfasadene er. Det holder hverken som kritikk av Arkitekturopprørets «Grøss-medalje» eller som en selvstendig vurdering av Nasjonalmuseets arkitektur.

At Subjekt ikke ser hvor dominerende og malplassert Nasjonalmuseets arkitektur er, men snarere prøver å fremheve fasadesteinen og høyden som noe positivt, er ikke bare misforstått, fremgangsmåten virker også smiskete. For de fleste er det åpenbart at denne museumsbygningen ikke passer inn i Vika-miljøet. Den gir heller ikke noen positive indikasjoner på hva som er innenfor de massive og golde ytterveggene. Går man inn i museet, åpner det seg en helt annen verden. Alt er godt organisert og designet med omtanke og stilfølelse. I tillegg finner vi en fantastisk kunstsamling.

Intet av dette bærer museumsbygningens ytre bud om. Umiddelbart minner den om militære betongbunkere fra krigens dager, både i form, kompakthet og avvisning. Selv om museets høyde ikke er særlig avstikkende i forhold til omgivelsene, er det primært den massive og kompakte bygningskroppen, samt steinfasadene, som er arkitektonisk mistilpasset. Bygningen ønsker oss ikke velkommen, den uttrykker ikke annet enn kulde og maskulin dominans. På det punkt er museumsbygget en arkitektonisk fiasko, så også Subjekts tolkninger av den. Ja, grøss og gru.

 

 

 

Hvis du bare skal kjøpe én bok før jul, så la det bli Mesteren og Margarita.

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!

 

 

 

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.