Kultur

Forleden ga Aftenposten leserne noen arkitektoniske smakebiter på innholdet i det nye NRK-programmet «Arkitektens hjem», en serie som skal handle om hyttebygging. Avisen hadde i den anledning intervjuet programleder Charlotte Thiis-Evensen, som kunne eksemplifisere de arkitektoniske og byggetekniske utfordringene med egne erfaringer. Hun hadde nemlig selv vært igjennom et hytteprosjekt i skjærgården på Skåtøy, og kunne fra innsiden gi leserne innblikk i hyttebyggingens problemer, forventninger og gleder. Det var interessant lesning.

Thiis-Evensens hytte har et beskjedent boareale på 69 kvadratmeter, tomta er heller ikke stor, bare 700 m2, men den ligger like ved sjøkanten. Det vil si i strandsonen. Hytta er arkitekttegnet og ble utformet av arkitekt Nils Ole Bae Brandtzæg og Atelier Oslo. Fordi tomten var kronglete med svaberg og kløfter hadde nok arkitekten en vrien jobb, men han hadde fått full frihet av eierne, skjønt i jevnlig kontakt med dem. Arkitektens hyttekonsept var uvanlig og særegent. Ingen løsninger var tradisjonelle, heller ikke hyttas formuttrykk. Men eierne var storfornøyde med byggets estetikk og design.

Med tanke på hyttebyggets utforming og plassering stusser man over at tiltakshaverne fikk tillatelse av kommunene til å reise et så ukonvensjonelt og fremmedartet hytteprosjekt. Hvis kommunens saksbehandlere og politikere hadde forholdt seg til paragraf 29 1 og 2 i Plan- og bygningsloven, der det kreves tilpasning til stedets landskap og eksisterende arkitektur, ville denne hytta blitt avvist på flekken. Riktignok dominerer den ikke med sin høyde, men kasseformen og veggstrukturen er påfallende fremmedelementer i landskapet og hyttemiljøet.

Arkitekten vil naturligvis ikke være enig i en slik karakteristikk. Han har nærmest en stikk motsatt oppfatning. På spørsmål fra avisens journalist hevder arkitekten at «vi var opptatt av å tilpasse oss landskapet, topografien og naturen for å utnytte naturens kvaliteter». Nå spesifiserer jo de nevnte paragrafer i Plan og bygningsloven ikke bare tilpasning til det naturgitte miljø, her nevnes også den eksisterende bebyggelse, hvilket arkitekten har ignorert fullstendig. På det punkt er den oppførte hytta helt malplassert og i strid med lovverket.

Et par fotografier i avisens artikkel dokumenterer tydelig dette arkitektoniske misforholdet. I forgrunnen ligger det et idyllisk, hvitmalt skipperhus, mens den nye hytta er plassert i bakgrunnen til venstre. Arkitektonisk er det Ikke så lett å skjønne at dette er en hytte, den ligner mer på stor stabel med paller. Her er det ingen ting som minner om en fritidsbolig med store vinduer og panoramautsikt mot skjærgården, bare et horisontal og vertikalt nettverk av «ribber» som definerer byggets fasade.
Hytta ligger tilbaketrukket i terrenget, det er positivt. men det endrer ikke det visuelle faktum at dens arkitekturform bryter radikalt med Plan- og bygningslovens krav om tilpasning til den stedegne byggeskikk. For øvrig finner jeg det ganske merkelig at kommunen har godkjent dette hyttebygget i den strengt regulerte strandsonen. Selv om tiltaket ved dispensasjon ble omregulert fra bolig til hytte, endrer ikke det på de reguleringskrav som er fremsatt i Plan- og bygningslovens § 1-8. En eventuell søknad om dispensasjon på det punkt og godkjenning av kommunen, ville vært oppsiktsvekkende.

Bortsett fra den kommunale omreguleringen fra bolig til hytte, blir ingen av de brennbare, juridiske problemene i forhold til Plan- og bygningsloven nevnt i intervjuet. Leserne blir presentert en hytteidyll, som riktignok har vært praktisk vanskelig å gjennomføre, både for arkitekt og eiere, men med ukonvensjonelle løsninger er det allikevel blitt et originalt hyttebygg. Ja, hytta har fått en uvanlig arkitektur, og på sitt vis en original utforming, men selve uttrykkskarakteren, kort sagt den visuelle estetikken, er ikke akkurat noen fryd for øyet. Etter mitt faglige skjønn og lovverkets klare krav, burde den aldri vært bygget på det stedet.