Boliger som i de senere år er blitt oppført rett ved et villastrøk i Hamar. Foto: Google Maps.

Den kommunale forvaltningen av lokal byggeskikk er mer gåtefull enn avklarende. Stadig dukker det opp nye byggeprosjekter i den ene kommunen etter den andre som ikke følger lovpålagte krav og juridisk bindende retningslinjer i kommuneplaner.

Det store problemet for saksbehandlere og politikere er håndteringen av estetikken og de visuelle kvalitetene. Hva betyr de, og på hvilken måte har arkitekten implementert dem i et omsøkt tiltak? Er de visuelle kvalitetene tilfredsstillende formgitt og dermed estetikkens krav oppfylt i henhold til lov og plankrav?

Det er spørsmål saksbehandlerne må ta stilling til. Skal de kunne vurdere et tiltaks visuelle kvaliteter og estetiske utforming, må de ha en viss forståelse av hva det innebærer. Normalt kalles det kompetanse, en teoretisk og praktisk innsikt i det å bedømme byggeskikk og arkitektur i seg selv og i forhold til lov og plan. Det er en todelt prosedyre der jussen legger føringer for hvordan og hva som kan godkjennes som estetisk akseptabelt. Ideelt sett må saksbehandlerne kjenne jussen og vite hva som er god arkitektur innenfor rammene av de plan- og lovbestemte krav.

Ved å granske administrasjonens innstillinger til politiske vedtak eller avslag, får man et godt innblikk i den kommunale vurderingen av et tiltaks estetikk og visuelle kvaliteter. Det er sjelden innbyggerne henter informasjon på det nivået, som oftest får de først vite noe om tiltakets utforming og arkitektur når bygget er reist i nærmiljøet.

Da er det for sent å komme med innvendinger og synspunkter som på et tidligere tidspunkt kunne ha vært faglig relevante for de estetiske vurderinger. Å forvente at politikerne skal kunne overprøve saksbehandlernes estetiske dømmekraft er usannsynlig. De har riktig nok makt til å gjøre det, men mangler den estetiskfaglige kompetansen.

I mange kommuner gjelder det også saksbehandlerne. Her er det stor mangel på estetisk kompetanse, så også hva jussen krever av et nytt tiltaks utforming i seg selv og i forhold til omgivelsene, enten det gjelder eksisterende bebyggelse eller det stedegne landskapet.

Uansett estetiskfaglig kompetanse eller mangel på en sådan, så vet innbyggerne null og niks om hva som en dag dukker opp i nærmiljøet og blant deres by- og stedsbaserte bygningstradisjoner. For de fleste innbyggere er saksbehandlingen av byggesaker en lukket prosess. Mange av dem skjønner heller ikke hva estetikk og visuelle kvaliteter er for noe.

Det samme gjelder for politikere som har en lang rekke andre problemstillinger å forholde seg til på sitt nivå. Hvem er det da som kvalitetssikrer saksbehandlernes vurderingsprosess? Meg bekjent er det ingen andre i kommuneadministrasjonen som kan etterprøve og evaluere saksbehandlernes kompetanse og dømmekraft. Om den finnes. I så fall finnes det ingen i forvaltningen som kan kvalitetssikre saksbehandlingens vurderinger om et tiltak holder fagligestetiske mål.

Dette resonnementet peker på en grunnleggende svakhet i den kommunale saksbehandlingen av omsøkte byggeprosjekter, nemlig mangelen på kvalitetssikring av den faglig-estetiske vurderingen. Administrasjonen kan ikke kvalitetssikre sine egne vurderinger, det kan heller ikke politikerne gjøre.

En mulig løsning er å opprette et eget, uavhengig utvalg, bestående av fagfolk innen estetikk og visuell formgiving, spesielt hva angår arkitektur, byggeskikk og miljø.

Om et slikt uavhengig fagutvalg bør plasseres innenfor rammene av den kommunale forvaltningen, eller opprettes som eksternt frittstående institutt må selvsagt drøftes. Et viktig punkt er å holde politikken på avstand fra den fagestetiske kompetansen, men samtidig være et operativt instrument som både etterprøver saksbehandlernes estetiske dømmekraft og samtidig hindrer politisk innblanding. For hensikten er jo å etablere en kvalitetssikring som kan gi dem et bedre grunnlag for sine vedtak.

Kjøp julegavene fra Document!