Sett utenfra er behandlingen av byggesaker i den kommunale forvaltningen en treg og omstendelig prosedyre. Et nytt byggeprosjekt, stort eller lite, må gjennom mange faser og vurderinger før det skal belyses og bedømmes på politisk nivå. Saksbehandlingen i administrasjonens ulike avdelinger er lovregulert og forankret i kommuneplan og reguleringsplaner. Her åpnes det for et såkalt forvaltningsskjønn, der ulike tiltak kan bli vurdert ut fra et «fritt skjønn» innen fagfeltene jus og estetikk. Det frie skjønnet er ikke helt fritt, en rekke rettsnormer setter også grenser for vilkårlighet og usaklige hensyn.

Når det «frie skjønn» trer inn i saksbehandlingen oppstår et akutt behov for en spesifikk kompetanse av juridisk og estetisk karakter. Derfor skiller man det frie skjønnet i et juridisk skjønn og et estetisk skjønn med hvert sitt faglige gyldighetsområde. De fleste kommuner har god tilgang på juridisk kompetanse, mens fagfolk på estetikkens område er mangelvare. Uten en slik spesifikk kompetanse blir det selvsagt vanskelig, for ikke å si umulig, å foreta en skjønnsmessig vurdering på fritt faglig grunnlag.

Når det frie estetiske skjønnet slik ikke setter sitt faglige stempel på byggeprosjektet oppfylles heller ikke de lovbestemte kravene i Plan- og bygningsloven, samt de utfyllende bestemmelser i kommuneplan og reguleringsplaner. Resultatet blir en ufullstendig og haltende saksbehandling, som pyntes på av rådmann/kommunedirektør før den oversendes til politisk utvalg. Politikerne på sin side er lite opptatt av om saksbehandlingen kan være estetisk ugyldig eventuelt i en juridisk knipe, for de har uansett sin egen agenda.

På det politiske nivået finnes det ikke noe fritt skjønn som må nyansere og drøfte et tiltak utfra jus og estetikk. Her er det helt andre interesser som vurderer byggeprosjektet, for i siste instans er det makten som teller. I mange viktige saker teller heller ikke lovverk og jussen i egne kommuneplaner. Politikken kan nemlig trumfe all faglig innsikt selv om den er tuftet på lov og rett.

Det er litt av et paradoks når det frie skjønn i jus og estetikk, som utøver en lovpålagt plikt fra stat og kommune, kan bli underkjent og suspendert av et politisk maktspill på lokalt nivå. I likhet med stat og fylke er også kommunene underlagt Plan- og bygningslovens paragrafer og juridiske krav som ytterligere er implementert og tilpasset i kommunens arealplan og reguleringsplaner. Alt dette er vedtatt på politisk nivå. Plan- og bygningsloven som nasjonalt styringsdokument, mens plandokumentene på lokalt nivå styrer den kommunale forvaltningen.

Det er i dette spenningsfeltet mellom utbyggere og politikere at det frie skjønnet innen estetikk blir nedvurdert og lovverk og planbestemmelser tilsidesatt. Selv om politikerne har myndighet til gjennom vedtak å endre vilkårene i planverk og reguleringsbestemmelser, er de allikevel juridisk forpliktet til å følge endringene. Allikevel følger politikerne egne spilleregler når utbyggerne ønsker noe annet. På det punkt går den politiske makten ut over sitt mandat, for det å la seg diktere av utbyggere er å misbruke makten og begå urett.

I dagens aggressive boligutbygging er den estetiske vurderingen i kommunene et stort problem. Behandlingen av byggesaker blir nå mer og mer styrt av politikere på parti med hensynsløse utbyggere, som ikke har sans for velformet og human arkitektur. Det skal være billige og funksjonelle bomaskiner, slik arkitekten Le Corbusier drømte om på tidlig 1900-tall. Merk dere maskinmetaforen, som ikke fremhever at det er menneskeboliger, snarere garasjer for sjelløse maskiner. Dette marerittet har siden spredd seg som et virus, i en slags antikulturell pandemi som utsletter folks historiske forankringer og lokale tilhørighet.

I et større perspektiv representerer denne forskyvningen av politisk makt på lokalt nivå at det kommunale demokratiet forvitrer. Folkestyret med sine tillitsvalgte politikere representanter ikke lenger velgerne. Den kommunale forvaltningen blir overstyrt av markedstenkning og økonomiske vekstkrav som pulveriserer politisk styring. Det liberale demokratiet blir liberalisert i antidemokratisk retning, mens borgerne blir avpolitisert og utestengt fra et forpliktende samfunnsansvar.

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!