Sakset/Fra hofta

Hvis Operaen ser ut som en skaterampe i marmor, ser det nye Munchmuseet ut som et hvalkokeri. Det ødelegger skylinen mot sjøen, der Operaen føyer seg etter vannets horisontale linje, bryter Lambda og ligger som en stor kloss i terrenget. Foto: Paul Kleieven/Scanpix

Kommunal- og moderniseringsdepartementet la 1.10. ut en helt fersk rapport om norske kommuner og fylkeskommuners arbeid med å sikre arkitektonisk kvalitet gjennom planlegging. Rapporten «Utredning av erfaringer med å sikre god arkitektur gjennom planlegging», er gjennomført av OsloMet i samarbeid med flere faglige konsulentfirmaer. Hensikten har vært å øke plan- og arkitekturkompetansen i kommuner og fylkeskommuner, ut fra departementets syn om at «God planlegging og arkitektur er viktige virkemidler i en bærekraftig samfunnsutvikling».

Med tanke på at det i mange tiår har foregått en heftig debatt med kritiske synspunkter på malplassert, modernistisk arkitektur i byer og småsteder, er departementets utredning et slags lyspunkt, men den 114 sider lange rapporten kommer ikke med noen avklaring på hva arkitektoniske kvaliteter og estetikk er for noe. I den kommunale saksbehandlingen brukes begrepene til å begrunne hva som helst, skjønt helst det som utbygger og arkitekt ønsker. Akkurat her ligger noe av problemet, kommuneadministrasjonen mangler faglig kompetanse på arkitektur og estetikk, derfor lar de seg lett dominere av utbyggerinteresser.

Utredningen gir ingen konkrete holdepunkter for hvordan de arkitektoniske kvalitetene og estetikken skal tolkes. Her er fagekspertene like ulne som de kommunale saksbehandlerne. Hvorfor skal man da operere med begreper som bare tilslører vurderingsprosessen hos både saksbehandlere og politikere, og samtidig i vedtaks form er helt uforståelig for de innbyggerne som blir berørt. De kan selvsagt klage, men hvilken tyngde har en slik klage når den er rettet til kommunale saksbehandlere som i praksis ikke er utstyrt med den rette kompetansen i slike saker.

Nå er det en kjent sak, og den nevnes også i utredningen, at de mest berørte i lokale utbyggingsprosjekter er innbyggerne. De er ofte mer kjent i området, bebyggelsen omkring og det tilgrensede landskapet. Siden de er fastboende kjenner de også til byggeskikken i området, samt de kulturhistoriske tradisjonene. Dette utgjør en unik erfaringskompetanse som vil kunne utdype den kommunale saksbehandlingens vurdering av byggeprosjekter, spesielt i forhold til de krav Plan- og bygningsloven § § 29- 1 og 2 forventer å få belyst.

Denne innbyggerkompetansen har ingen kanaler inn til den kommunale forvaltningen av byggesaker. Vi møter den stort sett bare gjennom spissformulerte innlegg i mediene, men det er en reflektert kompetanse som burde ha status av høringsinstans i bestemte byggesaker. Utredningen berører denne problemstillingen og nevner at innbyggermedvirkning kan være et viktig virkemiddel for å belyse og kommentere visse byggesaker, men også med tanke på å utvikle et større demokratisk handlingsrom for kommunens innbyggere.

 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.

Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!