Sakset/Fra hofta

Arkitekturkritikk er det smått med i norsk presse og kulturliv. Bortsett fra arkitektene selv, er det få som har kompetanse på feltet, så nye og mer spesielle byggeprosjekter blir som regel bare omtalt i fagtidsskrifter, og da gjerne av arkitektlaugets egne medlemmer som sjelden er uhildet og kritiske.

Siden det bygges mye nytt både i byer, tettsteder og grisgrendte strøk, griper arkitekturen inn i folks livsmiljø. Arkitektur er derfor en miljøfaktor som ikke bare politikere, men også publikum bør følge godt med på.

Nå har Norge en streng lovgivning når det gjelder miljøforurensning, men den omfatter i liten grad arkitektur-forsøpling, som vi stadig ser stygge eksempler på land og strand rundt. De politisk oppnevnte i kommunenorge, som er satt til å vurdere søknader om tiltak, bryr seg sjelden om hvordan bygninger ser ut. Selv ikke i enhetlige, gamle boligmiljøer i de små sørlandsbyene blir den historisk verdifulle bebyggelsen skjermet mot nybygg av den skjemmende og malplasserte sorten. Det er på sin plass å kalle dette for miljøforurensning.

Men i Plan- og bygningsloven § 29-2 finnes det faktisk et juridisk redskap som kan hindre at miljø-ødeleggende arkitektur forsøpler landets enhetlige byggeskikk og bomiljøer. Paragrafen kalles også «skjønnhetsparagrafen», men handler i liten grad om hva som er vakker arkitektur, i stedet legges det vekt på at et hvert tiltak skal «inneha gode visuelle kvaliteter i seg selv og i forhold til dets funksjon og dets bygde og naturlige omgivelser og plassering».

I dette sitatet angis det to tyngdepunkter. Det ene handler om tiltakets kvaliteter i seg selv, det andre peker på tiltakets forhold til de bygde og naturgitte omgivelser. Det kreves altså at alle nye byggeprosjekter, ja større ombygninger også, må ha gode visuelle kvaliteter i seg selv og samtidig ta hensyn til den eksisterende bebyggelse og det naturgitte landskap som finnes på stedet. Hva som er «gode visuelle kvaliteter» i et tiltak strides selv de lærde om, men om tiltaket passer inn i en eksisterende bebyggelse med lokal byggeskikk, er det lettere å vurdere. Selv om et tiltak har gode visuelle kvaliteter i seg selv, kan det allikevel få avslag, fordi bygningstypen bryter med det eksisterende miljø.

Jussen er altså til stede og kan gi kommunenorge lovmessig hjemmel for å avvise tiltak som bryter med lokal byggeskikk og bomiljøer som er enhetlige og godt tilpasset sine omgivelser. Den kan også stagge aggressive utbyggere som river gammel bebyggelse og setter inn en helt malplassert arkitektur. Men det forutsetter at kommunepolitikerne har det nødvendige skjønn og er modige nok til å bevare et lokalt særpreg og ta ansvar for den stedlige naturen.

I 2011 ble Tungestølen turisthytte i Luster blåst over ende av stormen. Den Norske Turistforening, som var eier av hytta, ville gjerne bygge den opp igjen og utlyste til en arkitektkonkurranse. Konkurransen ble avholdt og som forventet gikk arkitektkontoret Snøhetta av med seieren. Den ny- tegnede turisthyttegrenda finner man presentert på Snøhettas hjemmesider, der arkitektkontoret har lagt mye arbeid i å vise den nye grendas utforming og plassering i et storslagent panorama med snødekte fjell i bakgrunnen. De naturgitte omgivelsene er selvsagt vakre og gir en optimal estetisk merverdi når lokalpolitikerne skal vurdere byggeprosjektet. Men er Snøhettas merkelige byggestil noe som passer inn i en slik natur og på et slikt tradisjonsrikt sted?

Prosjektleder Anne Mari Aamelfot Hjelle i DNT mener allikevel at Snøhettas prosjekterte Tungestøl kan bli rettningsgivende for Turistforeningens fremtidige turisthytter. Det har jeg mine tvil om. Når man etter en lang dags vandring i fredelig natur nærmer seg bestemmelsesstedet, og ser den spektakulære byggestilen til Snøhetta, vil nok de fleste fjellvandrere få et sjokk. Det virker som om hyttene er bygget av fulle folk. De er skakke og skjeve, og vinduene er plassert uten sans for orden og funksjon, som om byggmesteren har manglet både tommestokk og water.

Arkitektfirmaet Snøhetta har stadig vunnet priser for sine ukonvensjonelle byggeprosjekter. Operahuset i Oslo er velkjent og høyt verdsatt. Bygningen er spesiell, det er nok de fleste enige om, men neppe av samme utsøkte klasse som operaen i Sidney. Det hefter for mye stivbeint modernisme ved Snøhettas operabygg i Oslo, et trekk vi for øvrig gjenfinner i mange av firmaets byggverk, og som gjør at arkitekturen ofte blir mer konstruert og kantete enn original og organisk.

Tungestolen_Virveltre_Foto+Snohetta_DNT+%282%29

                                   foto: Snøhetta

Etter mitt skjønn er Snøhettas visjon av den nye Stølshytta mer besynderlig og forskrudd enn spektakulær. Hyttene minner mest om fikse fuglekasser i storformat, tegnet av et lokalt snekkergeni med ambisjoner. Nå er Stølshytta ikke bare en bygning, det er en grend som består av flere hytter i ulik størrelse. Et uvanlig særtrekk ved dem er at det ikke finnes takutspring, heller ingen tydelig markering mellom vinduer og vegg. Bygningselementene glir over i hverandre som om de er konstruert for arkitektonisk kondombruk. På grunn av denne manglende markering av tak og vinduer, blir da også bygningstypen kalt for kondomarkitektur.

Veggene har heller ingen normale vinduer, bare ulike åpninger, noen langstrakte og smale, andre med skrå vinkler, som i liten grad tyder på funksjonell motivering og  plassering. De smale åpningene på en av takflatene virker heller ikke særlig praktiske. Skjønt det er vanskelig bare ut fra tegninger/bilder å avgjøre hva de er. Mulig det er vindusåpninger, luftespalter eller skyteskår. Visuelt sett er de trolig bare lagt inn for å gjøre den store takflaten mer levende.

Gjennomgående virker selve bygningsformene også aparte, med sine skrånende vegger og uregel- messige takvinkler. Hver enkelt hytte synes å være tenkt som et selvstendig «individ» med sin egen kule formkarakter. Den spredte bebyggelsen vitner da heller ikke om noe enhetlig grep, bortsett fra det monotone trepanelet og den glatte kondomkarakteren som glir over tak og vegger. De gode visuelle kvalitetene synes å glimre med sitt fravær. Det er vanskelig å skjønne at  Den Norske Turistforening vil satse på en slik hyttearkitektur, som riktig nok er spektakulær, men i sitt vesen tradisjonsfiendtlig og malplassert i fjellheimen. Egentlig er den vel tradisjonsfientlig uansett miljø, noe man kan få bekreftet ved å se på andre prosjekter fra Snøhettes tegnebrett.

Det er nok ingen tvil om at den nyprosjekterte stølshytta i Luster har kommet fra Snøhettas tegnebord. Ikke fordi den er original og tilpasset sine omgivelser, men fordi den demonstrativt viser arkitektkontorets sære design og selvsentrerte tankegang. For her dreier det seg primært om signatur, et Snøhetta-stempel, som signaliserer at arkitekturen skapes av de fremste i lauget. Det påfallende med Snøhetta-arkitekturen er da også at hvert bygg primært skal være noe «i seg selv» mer enn å vise hensyn til et miljø. Og da må alle andre hensyn vike.