Kultur

Theodor Kittelsen (1857 – 1914) er trolig den mest folkekjære kunstneren vi har hatt her i landet. Når det er snakk om norsk kultur så er vel Kittelsens malerier og illustrasjoner til folkeeventyrene noe av det norskeste vi kan finne. I 1899 fikk kunstneren bygget seg et hjem til kone og barn i Sigdal, vakkert plassert ved vannet Soneren og med utsikt til Andersnatten, en fjelltopp som stadig går igjen i hans bilder.

Lauvlia, som eiendommen heter, er nå museum, og et yndet utfartssted for kunst- og kulturinteresserte folk fra inn- og utland. Kittelsen fikk oppført bygningene etter egne tegninger og utførte selv en rekke dekorasjonsarbeider som viser hans tradisjonsbevissthet og forankring i samtidens nasjonale strømninger. For tiden jobber styret i Stiftelsen kunstnerhjemmene i Sigdal med å få bygget et nasjonalt publikumssenter på Lauvlia og har derfor kontaktet arkitektfirmaet Snøhetta for å få utarbeidet prosjektskisser.

Med tanke på at Kittelsens kunstnerhjem er skapt i den nasjonale nyromantikkens idealer og formuttrykk, er Snøhettas skisser nærmest for kulturvandalisme å regne. Her er det ikke mye respekt for stedets byggeskikk og kulturelle særpreg. I Plan- og bygningslovens paragraf 29.2 står det eksplisitt at et nytt tiltak skal tilpasse seg stedets naturgitte landskap og den eksisterende bebyggelse. Dette med tilpasning til stedets eksisterende byggeskikk har Snøhetta aldri brydd seg om. Heller ikke denne gang, som om Lauvlias historiske særpreg er et kulturelt fremmedelement.

Riktignok har Snøhetta plassert besøkssenteret litt utenfor den sentrale bebyggelsen og lagt det lavt i terrenget, men den arkitektoniske utformingen er fullstendig malplassert i dette unike miljøet. Det virker som om Snøhettas arkitekter er helt ufølsomme for kultur og historiske tradisjoner, og bare insisterer på sitt eget modernistiske formuttrykk. Deres forslag til besøkssenter er etter mitt skjønn, basert på § 29.2 i Pbl, et arkitektonisk overgrep. Bygningen er et fremmedelement i dette historisk enhetlige miljøet.

Slik Snøhetta-skissene presenterer besøkssenteret fremstår det som en blanding av inngangspartiet til en T-banestasjon og en bunkers. Taket er selvsagt flatt og man kan gå på det. Strekningen ned mot de store inngangsdørene i glass er flankert av to massive, skrånende steinvegger, som i sin strenge geometriske konstruksjon er seg selv nok. Denne geometriske minimalismen forsterkes ytterligere med en serie identiske, rektangulære vindusåpninger i den venstre steinveggen som danner ytterveggen til senteret.

For å dempe denne strenge minimalistisk geometrien har arkitektene avsluttet en sidefløy med en buktende form som består av glassvinduer fra gulv til tak. Men det hjelper ikke stort på helhetsinntrykket, nemlig at besøkssenteret i Snøhettas tolkning er blottet for referanser til Lauvlias historiske egenart. Det uttrykker også en manglende respekt for det arkitektur-professor Christian Norberg-Schulz kalte genius loci (stedets ånd). Jeg tror neppe Theodor Kittelsen ville ha likt dette minimalistiske monsteret i sitt idylliske bomiljø.