Kommentar

Hvorfor det nye Nasjonalmuseet ikke ble plassert i Bjørvikas steinørken og betonghelvete, sammen med de andre kulturinstitusjonene, kan man faktisk lure på. Den arkitektoniske utformingen ville ikke ha tapt noe på det, men det var vel ikke mer tomteareal igjen og Nasjonalmuseet hadde et enormt plassbehov. Nå ligger det altså i Vika, tett inntil Aker brygge, der det kryr av folk til alle døgnets tider. Allikevel synes tomten å ha vært for liten, hele museumskomplekset breier seg i området og skaper en lukket og fremmedartet bygningskropp i bybildet.

Foran den langstrakte og dominerende museumskroppen ligger den gamle Vestbanestasjonen i to etasjer med sidefløyer og en front flankert av to tårn. Når den vakre stasjonsbygningen nå har havnet foran det digre museumsmonsteret virker den malplassert og bortkommen. De er også svært umake i forhold til form og stil. Merkelig at arkitekter aldri tenker over at nye bygg skal tilpasse seg det eksisterende bymiljøet. Man får inntrykk av at de ikke ser omgivelsene, men bare bygger i vei etter egne ideer og ambisjoner, som om deres profesjon befinner seg høyt hevet over faglig kritikk og samfunnsmessig ansvar.

Historisk har arkitekturen blitt plassert blant de frie kunster som en skapende virksomhet på uavhengige og selvstendige premisser, men det er en misforståelse. Arkitekturen har aldri vært fri, den er oppdragsbasert og regulert av samfunnet gjennom lover og arealplaner. Arkitektene kan altså ikke bygge hva som helst og bare etter eget hode, slik kunstnerne gjør, men det hindrer dem ikke i å tenke slik og tegne uten omtanke for eksisterende byggetradisjoner. Ja, mange av dagens arkitekter profilerer seg og sine produkter som nettopp både unike og beåndet. Hvem har ikke hørt om signalbygg, en type høyblokker helt uten stil og folkeskikk, men høyt estimert av utbyggere som tenker mer på penger enn god smak.

I dag er det mer populært å kalle høyblokkene for signaturbygg, en betegnelse som i større grad peker på arkitekten enn bygningen, slik kunstnerne gjør når de signerer sitt maleri eller sin skulptur. Selv om høyblokkene er like kjedelige som før vil signaturbetegnelsen fremheve et mer personlig trekk ved arkitekturen, hva nå den skulle bestå i. Nå blir ikke Nasjonalmuseet omtalt som et signaturbygg, men dets formgivning bærer avgjort preg av en arkitektur basert på monoman selvbevissthet og hensynsløs tilpasning.

Bygningsformen forteller oss da heller ikke at den huser et museum, bare at dens lukkethet i fasader, materialbruk og differensierte blokkstruktur rommer noe som må beskyttes. Av den grunn får også hele bygningskomplekset karakter av fortifikasjonsarkitektur, et moderne festningsanlegg med oppdatert minimalisme i stil og struktur. Det tyske arkitektfirmaet Kleihues og Schuwerk, som har tegnet Nasjonalmuseet, bruker da heller ikke de store ord i sin karakteristikk: «Museumsbygningen bør ha en form som uttrykker at den huser det som er varig, at dette er en institusjon med hold i». (Klaus Schuwerk)

Her gjøres det ikke mye arkitektonisk vesen av at vårt Nasjonalmuseum er en viktig institusjon i landets kunstliv og kulturhistorie, snarere tvert imot. Det er da heller ikke noe i formen som tilsier at bygningen er et kunstmuseum. Igjen et eksempel på at dagens arkitekter ikke bryr seg om hva våre sentrale kulturinstitusjoner representerer, men er mer opptatt av å lage monumenter over seg selv og sin estetiske dårskap. Med tanke på at det er Kulturdepartementet som har vært oppdragsgiver for det nye Nasjonalmuseet vitner valget av arkitektfirma og bygningsform om at byråkratene også er blåst for estetisk dømmekraft.

Når man betrakter den nye museumsbygningen fra Rådhusplassen, som gir det beste perspektivet, så ligger hovedinngangen godt gjemt bak stasjonsbygget, som om arkitektene har villet skjule adkomsten til vårt største og viktigste kunstmuseum. Det er selvsagt en stor svakhet ved dette museumsbygget at arkitektene ikke har klart å lage et visuelt spennende inngangsparti som tiltrekker seg oppmerksomhet og innbyr til besøk. Hovedinngangen er bare en langstrakt åpning i veggen som ikke på noen måte gir arkitektoniske indikasjoner på at bygningen rommer betydelige kunstskatter av nasjonal verdi.

For den som nærmer seg denne mastodonten av en bygning er det intet ved arkitekturen som forteller at den er et kunstmuseum og et viktig nasjonalt sådant. Faktisk er det ingen ting ved dette digre bygningskomplekset som i form og stil signaliserer at den er et av landets største kulturinstitusjoner. Det virker som om arkitektene prøver å anonymisere alt som er innenfor veggene og gjøre den ytre formen så symbolsk intetsigende som mulig. Selv ikke lyshallen, en opphøyd og langstrakt etasjekloss uten vinduer, men lysende i hele sin lengde om natten, gir indikasjoner på at den rommer kunstverk.

Lyshallen er et spektakulært innslag i bygningsmassen nattestid, men både i mørke og dagslys virker den arkitektonisk helt umotivert. Den er et rent visuelt påfunn som hverken i form eller materialbruk er samstemt med bygningsmassen for øvrig. I det hele tatt har byen fått et ganske traurig og visuelt malplassert Nasjonalmuseum. Hovedstaden har de siste årene fått mange av den typen arkitektoniske misfostre, og alle skal legges så nær sjøkanten som mulig der de danner en høy og massiv betongvegg mot fjorden.

Det er et faktum, men på Nasjonalmuseets hjemmeside står det: «Det nye Nasjonalmuseet inngår i Oslos store utviklingsprosjekt, der byen åpnes mot fjorden». Det er ren løgn. Byen blir mer og mer stengt inne av en brutal arkitektur som på sitt vis også lyver om sine hensikter.

Byggherre: Statsbygg
Arkitekt: Kleihues og Schuwerk
Oppdragsgiver: Kulturdepartementet
Åpnes for publikum i 2021