Sakset/Fra hofta

Nasjonalgalleriet, første byggetrinn. Professor Mari Hvattum skriver i artikkelen: Nasjonalgalleriet: Et umistelig monument: De nye europeiske museene var ikke bare steder for underholdning og opplysning, men vesentlige institusjoner i den nasjonale, politiske og urbane orden. Det samme gjaldt for museet i Christiania. Schirmer tegnet ikke bare et visningssted for kunst, men en sivilisasjonsmarkør og en sentral institusjon i den moderne offentligheten. Nasjonalgalleriet – både som bygning og som institusjon – var del av 1800-tallets iherdige selvforbedringsprosjekt og ble betraktet som en iverksettelse, bokstavelig talt, av modernitet og sivilisasjon.

Det er sjelden å se at stengningen av en norsk kulturinstitusjon blir markert med lange køer av sorgfulle deltagere. Alle innstilt på å ta farvel med sitt kjære Nasjonalgalleri. Den lange rekken foran museumsbygningen minnet om et gravfølge, underveis for å få et siste blikk på en kunstsamling som har vært identitetsskapende gjennom generasjoner. Både samlingen og den vakre museumsbygningen representerte viktige kulturelle verdier, som igjen har preget vår nasjonale selvforståelse,

Når kunstsamlingen nå flyttes til det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen, slår det naturligvis sprekker i vår nasjonale og kulturelle selvforståelse. Kunstsamlingen og museumsbygget hører selvsagt sammen i en historisk, nasjonal kontekst. Å flytte samlingen innebærer at den kulturelle enheten oppløses og den nasjonale identiteten utviskes. Nasjonalgalleriet er ikke bare et nøytralt skall, men et historisk verk formgitt med henblikk på en høyst spesifikk funksjon, nemlig å være bolig for den historiske samlingen av nasjonens kunstverk.

Museets arkitektur er derfor viktig, den skal være representativ og uttrykke bygningens estetiske kvaliteter, slik at den matcher og signaliserer arten av de utstilte objekter. Denne signalfunksjonen ved et museum er selvsagt viktig, både for etterbruken av Nasjonalgalleriet, men først fremst fordi kunstsamlingen nå flyttes og innpasses i et helt nytt museumsbygg. Med tanke på kunstsamlingens kvaliteter og kulturhistoriske verdier, er arkitekturen i det nye Nasjonalmuseet nærmest for et gravmæle å regne. Her er det intet som minner om et museum, det ligner mest på en stabel med store, langstrakte kasser, enkelte med horisontale vinduer, andre helt vindusløse.

Det er en arkitektonisk minimalisme som kan brukes til hva som helst, garasjeanlegg, lager- hus, fabrikkbygg, krematorier etc., bygninger som er blottet for estetiske kvaliteter og kulturelle referanser, og avgjort intet som peker mot et kunstmuseum. Man får nærmest inntrykk av at det er et moderne mausoleum der nasjonens kunstverker skal stues bort, uten at den arkitektoniske utformingen forteller at de finnes. For arkitektene er det nok at en bygning har vegger og tak, helst flate tak og uartikulerte vegger, som bare er seg selv i kraft av sin banale geometri.

Denne formen for arkitektur er ikke lenger interessert i stedets og omgivelsenes kulturelle egenart, heller ikke at bygningens skal uttrykke noe om innholdet i lokalene. Slik er den moderne arkitekturen over hele kloden. Ingen byer og steder har noe særpreg lenger, byggestilen er blitt internasjonal, eller mer presist global. Problemet med denne arkitekturen er at den er totalitær og krever at all eldre og vakker bebyggelse skal rives og erstattes med kjønnsløse blokker. I min hjemkommune pågår raseringen for fullt. Alt skal være likt, for likheten ligger i gravene.