Når presidenten for Norske Arkitekters Landsforbund, Gisle Løkken, rykker ut for å imøtegå Arkitekturopprørets synspunkter, så må man lytte til ekspertisen. Her har vi en fagmann som vet hva han snakker om, også hva opprørerne står for. Det siste er fort gjort. Allerede i starten fastslår han at Arkitekturopprøret representerer «en mur av vrangforestillinger og fordommer om arkitektur»» (Aft.p. 24/4).

Med en så nedlatende dom over opprørerne kan Gisle Løkken selvsagt ikke forvente en «konstruktiv samtale», som han etterlyser. Heller ikke blir debattklimaet særlig bedre når han også beskylder motparten for å hengi seg til «konspirasjoner og subjektive følelser». Dermed har vel ikke arkitekturopprørerne noe mer å komme med. Nå er de fratatt både forståelse og kunnskaper om arkitektur. De er satt sjakk matt av en arkitekturpresident som allerede i starten hevder han gjerne ville ha en «konstruktiv samtale» med dem.

På den måten har han fått ryddet bort alle stridsspørsmål og kan begynne å belære opprørene om at samtidsarkitekturen er langt mer kompleks enn den noen gang har vært i historien. Hvordan fortidens arkitektur ble utformet har ingen betydning, for ifølge Løkken kan man jo ikke kopiere det som ble til ved Middelhavet for flere tusen år siden. Nei, det skjønner man jo, uten å være arkitekt. På den annen side har så å si alle stilperioder i arkitekturhistorien handlet om å hente inspirasjon og formfornyelse fra tidligere stilarter.

Her dreier det seg ikke om å kopiere fortidens byggetradisjoner, men at arkitektene går i dialog og skape en fruktbar formutveksling mellom fortidens og nåtidens arkitektur. Vanskeligere er det ikke om man våger å gå i dialog med fortidens arkitektur. Det er dette historiske perspektivet Arkitekturopprøret i de Løkken-definerte «vrangforestillinger» handler om. Opprørerne ønsker primært ikke stilkopiering, heller ikke er de fasadehysterikere. Den siden av det overflatiske er det arkitektene som er opphengt i.

For vanlige folk er veggfasaden det eneste tegn på om en bygning er vakker eller uskjønn. Hvordan bygningen ellers er konstruert og teknisk beregnet er det ingen som bryr seg om. Det er fasaden og formgivningen, kort sagt bygningens visuelle kvaliteter og fremtoning, som betyr noe for betraktere. Noen annen innfallsvinkel til å bedømme om en bygning er pen eller stygg har vi ikke. Det samme gjelder vårt forhold til mennesker, vi betrakter dem umiddelbart alltid utenfra. Hvordan skjelettet, hjernen eller magesekken ser ut, spiller ingen rolle. Spør bare en kvinne om hvorfor hun pynter seg til et stevnemøte.

Slik er også våre møter med bygninger og deres arkitektoniske utforming, med den grunnleggende forskjell at bygninger er laget av arkitekter som tror at fasaden ikke spiller noen rolle. Det er «innmaten» som betyr noe, men den kan vi ikke se utenfra, eller bedømme kvaliteten på når vi står utenfor blokka. Det er der folk flest befinner seg, og fra det ståstedet de kan vurdere om bygningen er vakker og passer inn i miljøet. Når mange stygge blokker står på geledd så forsvinner også det skjønne i miljøet.

En tilfeldig høyblokk i et urbant miljø setter ikke i gang et arkitekturopprør. Nei, det er den systematiske rivningen av gammel bebyggelse for å bytte den ut med en visuelt smakløs kassearkitektur, som forarger folk. De blir pådyttet en arkitektonisk monotoni, skapt av glatte, pregløse fasader, som i sum utsletter enhver estetisk kvalitet i miljøet. Klart det skaper protester, og i et større perspektiv et arkitektopprør, der folk over hele landet krever et menneskelig tiltalende bo- og livsmiljø.

Problemet for dagens arkitekter er at fortidens arkitektur er forbudt område. Allerede tidlig på 1900-tallet markerte den moderne arkitekturen at den representerte noe helt nytt i historien og at fortidens byggetradisjoner var utgått på dato. Nå skulle den moderne arkitekturen utvikles og realisere fremskrittet i glass og betong. Der står vi fortsatt, med en fremskrittstro som definitivt har utgått på dato. Særlig også med henblikk på dagens samfunnsutvikling som er full av kaoskrefter og undergangsvisjoner.

I den situasjonen skulle man ha trodd at arkitekten Gisle Løkken hadde skjønt at det moderne i arkitektur og kultur kanskje bidro til at samtidskrisene akkumulerte. Nei aldeles ikke, her sitter han fortsatt fast i en håpløs utviklingstro og modernismetenkning, som konsekvent repeterer en kriseskapende arkitektur. «Det betyr utvikling mot noe nytt som må utforskes og skapes», er hans konklusjon. Det er tragisk at selv ikke presidenten forstår at den moderne arkitekturen nå ikke trenger mer utvikling i samme inhumane spor, men å styre fremskrittet og arkitekturen i en mer menneskelig retning.