ACROS-bygningen i Fukuoka i Japan omtales som et tidlig eksempel på økologisk arkitektur. Foto: Kenta Mabuchi / cc by-sa 2.0 / Wikimedia Commons.

Hvordan skape en arkitektonisk estetikk innenfor rammene av en global klima­krise? Ifølge Morgen­bladets arkitektur­kommentator Gaute Broch­mann er dette det mest grunn­leggende spørsmål for dagens arkitekter. Vi skal merke oss Brochmanns synspunkter. Han er trolig samtids­arkitektur­ens mest inn­forståtte fortolker. Men det er ikke bare klima­krisen som skaper rammer og utfordrer dagens arkitekter. I over hundre år har arkitekt­standen selv vært underlagt et funksjon­al­ist­isk smaks­diktatur som har stanset enhver faglig fornyelse.

Tegn og tanker i tiden tyder på at det er behov for arkitektonisk nyorientering. At arkitektene bør legge mer vekt på miljø­faktorer er positivt, men like viktig er at de tar et oppgjør med det modernist­iske smaks­diktatur­et, og utvikler bygg­tekniske løsninger som kan skape humane kvaliteter. Arkitektur­opprør­et har lenge etter­spurt skjønnhet, men har aldri fått skikkelig gehør. I sin Morgenblad-artikkel (2/1-24) er Gaute Brochmann forsiktig med å lokalisere en arkitektonisk skjønnhet.

Allikevel avslutter han sin artikkel med hvordan vi bør tenke: «Vi må frem til en arkitektur der husene er vakre fordi de er miljøvennlige.» En interessant vinkling, men burde ikke faktorene ha byttet plass på følgende vis: «Husene er miljø­vennlige fordi de er vakre»? Om arkitektene gjennom historien ikke har tenkt så mye på miljø­vennlig­het, har de i alle fall hatt fokus på bygningens skjønnhet, dermed også den estetiske utstråling som har gitt omgivelsene en opphøyet mening.

Hvis det er slik at den globale klima­krisen tvinger oss til å tenke nytt om både arkitektur og estetikk, så er det avgjørende at vi kjenner faktorenes funksjon og vet hvor de skal plasseres. Hverken den modernist­iske eller før­moderne arkitektur­en oppfyller dagens krav til bære­kraft og klima­vennlig­het. Det betyr at arkitektene må utvikle en ny type form­givning og miljø­vennlig skjønnhet, men hva skal de legge vekt på? Historisk sett har estetikken aldri kommet rekende på en fjøl. Skjønn­heten har alltid vært en over­ordnet norm i det kulturelle hierarkiet, i et selv­stendig gyldighets­område for den kunstner­iske kreativ­iteten.

Denne tenkemåten og tradisjonen er det ikke så mye igjen av lenger. Da den tekno­logisk funderte funksjon­al­ismen erobret hegemonisk status på slutten av 1800-tallet ble fortidens estetikk og form­verden satt på indeks. Tradisjons­bundet arkitektur ble sett på som bak­streversk og politisk betent. Arkitektene måtte se fremover og tenke nyskapende i tråd med frem­skritt­et og den tekno­logiske utviklingen. Ut fra ny material­kunnskap og nye konstruksjons­prinsipp­er skapte arkitektene en funksjons­fokusert bygge­skikk basert på kriterier om renhet, enkelhet og saklighet. Estetikken som over­ordnet styrings­prinsipp forsvant ut av syns­feltet.

Disse formalistiske idealene konverterte skjønn­het­en til et tekno­logisk regne­stykke. For å vri litt på Gaute Brochmanns visjon for fremtidens arkitektur: «Den gang fikk vi en arkitektur der husene var vakre fordi de var teknisk funksjonelle.» Nei, det stemmer nok ikke. Husene var ikke på noen måte vakre. De var bare nye og i frem­skritt­ets modus. De modernist­iske arkitektene hadde ingen ambisjon om å skape en vakker bygge­kunst. Det hørte fortiden til, nå skulle frem­skritt­ets bygge­skikk realiseres på den moderne tekno­logiens premisser.

Og slik ble det. Vi fikk en modernist­isk, stil­løs og uskjønn arkitektur, som etter utøvernes mening repre­sent­er­te en progressiv og nyskapende form for bygge­kunst. Modernist­isk arkitektur har på en måte satt slutt­strek for en lang historisk utvikling. Lenger kan den ikke komme, annet enn å flytte på de tidløse tekno­logiske brikkene. Derfor har den modernist­iske arkitektur­en også stått stille i over hundre år. I følge Gaute Brochmann vil arkitektene fortsatt kunne skape en vakker bygge­kunst, men de må formgi skjønn­heten på andre premisser enn de rent teknisk-funksjonelle.

Det er nå det blir interessant å kjøpe bolig. Under klima­krisens dystopiske utsikter må en ny og tidsriktig bebyggelse være bære­kraftig og se miljø­vennlig ut. Da blir den også vakker for brukerne. Denne formen for hokuspokus-estetikk minner mer om en salgs­strategi for arkitekt­firma­er. Om man plusser på med mye bære­­kraft, så har man hele skjønn­het­en i boks. Brukerne må bare omstille seg og følge markeds­føring­ens over­fladiske og forførende blikk­punkt­er. Hva arkitektur­en uttrykker i seg selv, som formgitt skjønnhet, er ikke en klima­relevant problem­stilling.

Uansett hvilke dystopiske undergangs­visjon­er man fôrer arkitektene med så vil profesjonen fortsatt henge fast i det modernist­iske tvangs­paradigmet. Hverken bære­kraft eller miljø­vennlig­het er estetiske kvalitet­er. De kan heller ikke bli det, annet enn som ideologisk selvskryt i markeds­føring­en av boliger og annen bebyggelse. I en tid med global skremsels­propaganda ved hvert hushjørne vil nok salget av boliger med bære­kraft og miljø­vennlig­het gå så det suser. Men når verden først går under, hadde det vært stilig med en død i ekte skjønnhet.

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp eboken her.