Sakset/Fra hofta

Rundt en kjerne av bygninger fra før 1940 brer ødeleggelsen seg. Den er som en pyroklastisk strøm i langsom film; sakte men sikkert oppsluker den landskapet som var og erstatter det med en ulmende, kaotisk masse.

Hvis det jeg beskriver skulle skildres med musikk, ville den besøkende først ha hørt de skjønneste og mest oppløftende symfonier, men etter hvert som han eller hun beveget seg vekk fra sentrum ville disse gradvis ha blitt overdøvet og erstattet av musikk med stadig flere falske toner og stadig mindre flyt, inntil det eneste hørbare ville ha vært noe som ikke lenger kunne kalles musikk, bare støy eller larm; et trøstesløst kaos av skrik og jammer, brøl og tordenskrall, ribbet for alt som kunne ha virket inspirerende eller skapt en følelse av tilhørighet.

Det jeg her forsøker å formidle er det jeg ser som skjebnen til stadig flere byer og tettsteder, ikke bare i Norge, men i hele den vestlige verden, og bortenfor, og det forundrer meg at ikke flere reagerer på og stiller seg kritiske til det som skjer.

Man må mangle eller ha fått bedøvet enhver sans for skjønnhet og harmoni, enhver evne til å gjøre estetiske bedømmelser, enhver bevissthet om hva som virker oppbyggelig og gir oss en følelse av optimisme og av hjem, dersom man ikke ser og blir beveget av den voldsomme kontrasten mellom arkitektur fra før ca. 1930 eller 1940 – arkitektur som i dag stort sett bare er å finne, i den grad den fortsatt eksisterer i det hele tatt, i de gamle sentra av våre byer og tettsteder – og arkitekturen fra etterkrigstiden og fra nyere tid, en arkitektur som i økende grad omslutter og i mange tilfeller truer med å oppsluke de nevnte sentra.

Jeg mener ikke med dette å påstå at all arkitektur av nyere dato er stygg og verdiløs, eller at ingen moderne byer har noe å tilby den estetisk bevisste. For en del år siden bodde og trivdes jeg godt i Australias største by, Sydney, som utvilsomt har noen av verdens fremste eksempler på vellykket arkitektur fra andre halvdel av det tjuende århundre.

Et annet eksempel på en by som har vunnet min begeistring er Chicago i USA. Vakker er neppe adjektivet som passer best på den byen, men landskapet av skyskrapere i alle tenkelige varianter har der helt klart usedvanlige sterke sublime, for ikke å si majestetiske og storslåtte, kvaliteter. Hovedgaten der har da også fått tilnavnet ”the Magnificent Mile”.

Videre er jeg også den første til å innrømme at mange nye forsteder inneholder private villaer og andre private bygninger av høy kvalitet.

Det som opptar meg er den dominerende trenden; tendensen som de fleste steder utgjør hovedstrømningen. Den er ytterst bekymrningsfull, og jeg finner det vanskelig å begripe at de som har reist en del, i Norge så vel som i utlandet, kan ha unngått å se det jeg snakker om.

Like fullt virker det som jeg på dette punktet tilhører en minoritet. Hvis det er riktig, rokker det uansett ikke ved min oppfatning – det har aldri vært slik at majoriteten alltid har rett.

Men for å gå et skritt videre: Når man først har begynt å legge merke til fenomenet jeg har beskrevet, er det ett spørsmål som naturlig melder seg: Hvorfor? Hvorfor er det blitt slik? Hvordan i himmelens navn kunne det bli slik? Hva er det som er skjedd i vestlige samfunn som har fått dem til å slutte å bygge i henhold til klassiske prinsipper, med orden og harmoni, skjønnhet og lengsel, som idealer, og isteden stille seg likegyldige til alt dette, og omfavne kaos og disharmoni, det deformerte og det deprimerende, det latterlige og det makabre?

Et av svarene er trolig å finne i begivenhetene som preget tidsrommet da endringen fant sted. Dette tidsrommet var grovt sett perioden fra 1915 til 1950, selv om det noen steder startet tidligere eller senere.

Så sent som på begynnelsen av 1900-tallet sørget for eksempel ”the City Beautiful Movement” for storartede arkitektoniske forbedringer i amerikanske byer som Chicago og Washington D.C. I Norge ble et av landets mest vellykkede bysentra oppført i løpet av årene etter 1904 – Ålesunds Jugendstil-kjerne. (Her i Moss var man i 1908 ennå i stand til å bygge den praktfulle Jeløy skole.)

I England ble det siste private slottet, Castle Drogo, fullført omkring 1930. Men omkring 1950 var det generelt sett nesten helt slutt på ny arkitektur som kunne sies å tilhøre en tradisjon og uttrykke klassiske idealer

I 1963 var forråtnelsen kommet så langt at det var mulig å begå den forbrytelsen det var å rive New Yorks Pennsylvania Railway Station, et arkitektonisk mesterverk uten sidestykke. Det ble bare drøyt femti år gammelt.

Et hjemlig skrekkens eksempel på hva dette førte til kan vi finne i Molde, som i førkrigstiden var kjent som ”Rosenes by” og ”Nordens Nice”. Molde var da en skjønn liten by sto ikke sto noe tilbake for Ålesund hva attraktivt bymiljø angikk. Men det historiske Molde ble nesten totalt ødelagt av tyske bombetokter, og i dag preges Molde av den samme typen begredelige etterkrigsbygninger som vi finner så mange andre steder i Norge. Ingen våget eller brydde seg om å gjenskape ”Rosenes by”. Bjørnstjerne Bjørnson, som priset byens skjønnhet i sitt dikt ”Til Molde” (1878) ville ha grått av sorg dersom han hadde sett hvordan hans barndoms by ser ut i dag.

Som den engelske filosofen Roger Scruton har sagt om situasjonen i England: Arkitekter og politikere fullførte det Luftwaffe påbegynte.

1915 – 1950 var, som vi vet, en periode uten sidestykke i Europas historie når det gjeldt ødeleggelser og tap av menneskeliv. Men i dag, flere tiår etter, er det blitt tydelig at det skjedde noe dypt alvorlig med Europa og med Vesten også på et annet plan i løpet av denne perioden. Noe som, dersom vi ser hvordan det kan komme til å prege vår framtid, kan vise seg å ha vært like alvorlig som dødsfallene og de materielle skadene som de to verdenskrigene førte med seg.

Vesten, og især Europa, mistet kontakten med sine åndelige og kulturelle røtter. I dette ligger mye av årsaken til vår tids utbredte følelse av rotløshet, forvirring og meningsløshet. Mange mistet sin tro, ikke bare på Gud, men på hele den eksisterende samfunnsordenen. En del unnlot sågar å få barn i frykt for hva framtiden ville bringe, og i løpet av andre halvdel av det tjuende århundre sank fødselstallene dramatisk, spesielt i det kontinentale Europa.

De to krigene skapte, som for eksempel den franske filosofen Pascal Bruckner har påpekt, et traume som især Europa fortsatt sliter med å komme ut av. I et desperat forsøk på å distansere seg fra den mekaniserte krigens grusomheter, og hindre en gjentakelse, gikk man, dels bevisst og dels ubevisst, til det ekstreme og destruktive skritt å innta en negativ innstilling til hele den vestlige religiøse og kulturelle tradisjonen.

For noen utgjorde krigene bare den gode unnskyldningen de hadde ventet på; anledningen til å rive seg løs fra alt det de så som ”hemninger”, og sette sitt villdyr av et ego i sentrum. Men for mange var nok bruddet som fant sted mer et resultat av en slags refleksreaksjon. Med dømmekraften sterkt påvirket av nærheten til det forferdelige som hadde funnet sted, vendte man ryggen til alt som hadde vært uten å gjøre en fornuftig, grundig og rettferdig analyse av hva som faktisk hadde skjedd, og hvorfor.

Parallelt med dette oppsto det en forestilling om at kunst og arkitektur måtte gjenspeile det mange i kjølvannet av krigene så som ”den egentlige virkeligheten” – en kaotisk og brutal, gudsforlatt og meningsløs malstrøm, og for all del ikke ”fortape seg” i ”tåpelige drømmerier” om guddommelig sannhet, godhet og skjønnhet. Mennesket var en gang for alle avslørt, mente man å vite; det var kun et dyr, overlatt til seg selv, og eneste mulige kilde til håp var sosialismens løfter om materielle forbedringer.

Ingenting av det som hadde vært målet for tidligere generasjoners aspirasjoner – pietet og dydighet, lov og orden, skjønnhet og dannelse, det gloriøse og majestetiske, det guddommelige, etterlivet og sjelens overlevelse og frelse – kunne tas alvorlig, og kunne bare berøres med en ildtang av ironi og satire.

(Jeg er selvfølgelig klar over at det var mange, også blant personer med innflytelse, som ikke delte disse aspirasjonene, men det er ingen tvil om at de var langt mer utbredt enn i dag, og at samfunnet generelt anerkjente dem som sanne og viktige og verdt å strebe etter, selv om det i praksis ofte adopterte andre og mer tvilsomme ledestjerner.)

Hvis det som her beskrives minner mistenkelig mye om den psykiske tilstanden til en voksen som har gjennomgått en traumatisk barndom, overført på hele samfunn, tror jeg man er på fullstendig rett spor.

Man glemte totalt hvilken forsvinnende liten flik av europeisk historie de to kataklysmiske krigene utgjorde, hvilke unntak de representerte, og at kristendommen aldri hadde lovet menneskeheten noe paradis på jord før Dommedag, eller kroppslig immunitet mot konsekvensene av onde menneskers handlinger.

Den amerikanske renessansemannen Dennis Prager påpekte nylig at dagens Europa ser nedstemthet og håpløshet som et tegn på raffinement. Det er en observasjon som etter min mening treffer spikeren på hodet, ikke minst når man ser på hva som dominerer kunst, kultur og akademia – også her hjemme i Norge.

Men svaret på hvorfor ligger neppe i de to krigene alene. Første halvdel av det tjuende århundre var også tidsrommet da tankemønstre som hadde sett dagens lys mye tidligere, i de fire foregående århundrene, brøt igjennom alle gjenværende barrierer, overveldet alle gjenværende motvekter og forrykket den livsviktige balansen mellom det verdslige og det spirituelle, mellom tradisjon og individuell frihet, som hadde eksistert i Victoria-tiden.

Kristendommen hadde lenge vært på retur. Utover på 1900-tallet slo radikal materialisme og darwinisme, og aggressiv ateisme, igjennom for fullt. Etter revolusjonen i Russland fant disse tenkemåtene sin logiske endestasjon i Sovjet-statens kommunistiske terrorvelde. I Europa skjedde det en mer subtil, men like fullt alvorlig endring; det ble ingen tydelig revolusjon, men det skjedde en gradvis svekkelse av verdier og institusjoner, en erodering av selve grunnlaget for kontinentets sivilisasjon.

Da Hitler omsider kom til makten, var det ikke som leder for en klassisk europeisk bevegelse, men snarere som leder for noe nytt og på mange måter anti-europeisk; den såkalte nasjonalsosialismen eller nazismen var, til tross for dens nasjonalistiske komponenter, en anti-kristen, darwinistisk bevegelse med sterke elementer av hedendom, naturdyrkelse og okkultisme, fiendtlig innstilt til både britisk sivilisasjon og det frie marked, fullstendig blottet for både klassisk gresk raffinement, romersk lov og rett og kristen tilgivelse og ydmykhet. Hitler skal for eksempel ha sagt det følgende til Albert Speer:

”Du skjønner, det har vært vår ulykke å ha fått feil religion. Hvorfor kunne vi ikke hatt den japanske, som ser på det å ofre seg for Fedrelandet som det høyeste gode? Den muhammedanske religionen ville også ha passet oss mye bedre enn kristendommen. Hvorfor måtte det være kristendommen, med dens svakhet og ydmykhet?”

Det var en gang da ny bebyggelse som oftest beriket naturen og landskapene der den vokste fram. I Europa fant dette samspillet mellom det naturgitte og det menneskeskapte muligens sitt aller høyeste, mest velutviklede uttrykk i England, i perioden fra ca. 1700 til 1900.

Besøk de landskapene for som har ligget mer eller mindre uforandret siden 1800-tallet, eller studer de gamle og nå ofte glemte maleriene og illustrasjonene som tar for seg den engelske landsbygda og de engelske ”manor houses”, og du vil forhåpentligvis se hva jeg mener.

I dag er resultatet ofte det stikk motsatte. Når byer og steder vokser er ikke resultatet en berikelse, men en forringelse av miljøet. Den nye arkitekturen, anti-arkitekturen som jeg tidligere har kalt den, står i altfor mange tilfeller i grell kontrast til både eldre bygninger, der de fortsatt finnes, og til naturen og de gamle kulturlandskapenes skjønnhet.

Når man beskuer denne vettløse ødeleggelsen, og tenker på hvor lett den kunne ha vært unngått, og hvordan den nye bebyggelsen kunne ha vært oppført, ønsker man seg langt vekk, til en annen tid, eller kanskje helst til en verden bortenfor denne.

Det eneste man kan håpe på er at det før eller siden vil komme en reaksjon nå det som foregår, og en ny renessanse. Men det synes langt fra sikkert at noe slikt vil finne sted. Det overveldende flertall av både eldre og yngre oppfører seg som søvngjengere i forhold til våre bygde miljøer, og lar arkitektene fortsette sine herjinger.

——————-

Lesere som hadde sans for denne artikkelen vil trolig ha utbytte av å lese:

Roger Scruton
Cities for Living
Antimodernist Léon Krier designs urban environments to human scale.