Kommentar

Den industrielle revolusjonen la grunnlaget for en stor velstandsøkning, men også for store forskjeller mellom lag av befolkningen. Produksjonsveksten skyldtes ikke bare nye maskiner, men også det at arbeidere gjorde de samme manuelle operasjonene om og om igjen til en nokså ussel lønn.

Det som fulgte i kjølvannet av denne teknologiske revolusjonen av arbeidslivet, er et stykke på vei historien om det nittende og tjuende århundret. En tøylesløs kapitalisme fikk sin motreaksjon i arbeideropprør og i kommunismen. Noen år senere møttes arbeidslivets parter til forhandlinger om løsninger alle kunne leve med, i det som da var blitt nasjonale velferdsstater – om enn de ikke var like utbygd som i dag.

Tanken om denne tredje veien, eller middelveien mellom to grøfter, ble unnfanget i andre halvdel av det nittende århundre. Karakteristisk for dens utvikling var et sterkt politisk lederskap og en fast intellektuell grunn. Otto von Bismarck og Den katolske kirken er her to sentrale aktører. Selv i land med relativt høy grad av kapitalisme, som USA, har denne tankegangen til en viss grad vunnet frem. Alderstrygd og sykeforsikring er dels et offentlig ansvar.

Ting kom etterhvert altså ganske bra på stell i industrilandene. For mange, kanskje de fleste, arbeidstagere i Europa er det fortsatt denne blandingsøkonomiske virkeligheten med sine ordnede forhold som gjelder. Men når man ser seg omkring – over korte eller lange avstader – i dagens verden, blir man ikke sittende med en følelse av at denne modellen med sin stabilitet og trygghet er på hell?

Hva er det som har skjedd?

At verden er blitt mindre statisk, og at det ikke gjøres nevneverdige politiske forsøk på å holde en hånd på rattet til den dynamikken som har tatt over. Igjen er de viktigste nye drivkreftene i all hovedsak teknologiske. Mennesker og informasjon beveger seg mye lettere enn før.

Hvem drar fordel av det? Først og fremst produksjonslivet. Når et stort antall mennesker enkelt kan flyttes fra sted til sted, kan folk forlate områder med arbeidsledighet og dra til områder hvor det finnes jobber. Tilsynelatende en vinn/vinn-situasjon. Vinnerne blir da også gjerne fremhevet.

Men det spørs nok om ikke taperne likevel er flere, slik verden har stelt seg. Folk som reiser til et annet land i håp om å skaffe seg et bedre liv, ender ofte opp med en ganske stusselig tilværelse. Underbetalte jobber, ikke sjelden i den svarte økonomien, trange boliger, lite vennlige omgivelser.

Dette betyr selvsagt ikke at det er galt å flytte på seg, langt derifra. Men når terskelen for å flytte er blitt så mye mindre enn før, er det mange som ikke vil ha tenkt seg like godt om innen de drar. De som tok amerikabåten i det nittende århundret, gjorde det ofte vel vitende om at de ikke ville se sine kjære igjen. I dag går det rutefly til hele verden.

Dermed er det mange, mange flere som flytter. Disse konkurrerer med hverandre og med folk som allerede bor på det nye stedet. Arbeidsgiverne sier ja takk, og betaler dem så lite de kan. Samtidig strammes velferden inn.

Er ikke dette en slags ny industriell revolusjon?

Fly og datamaskiner har riktignok tatt over for tog og dampmaskiner, men konsekvensen er uansett at mange mennesker frister en lite misunnelsesverdig tilværelse på et sted hvor de ikke har noen røtter. En annen slags fremmedgjøring enn den som oppleves fremfor en maskin på ens eget hjemsted, om man vil. Selve hjemstedet er tapt.

Det er ikke godt å si hva slags politisk brygg som kan bli resultatet av denne nye revolusjonen. I større grad enn på 1800-tallet utspiller den seg på overnasjonal skala.

Det rare er at de færreste, det være seg blant tenkere eller politikere, gjør noen alvorlige forsøk på å betrakte samtiden i et historisk perspektiv. Forestillingsevnen mangler dessuten, og vi befinner oss i en «evig nåtid» av distraksjoner – også disse en frukt av teknologien. Men den tilstanden er mental. I mellomtiden forandres faktaene på bakken.

I dag er det også mindre politisk lederskap enn før, en omstendighet som kanskje sågar er ønsket, tatt i betraktning hva ideologisk lederskap har avstedkommet de siste hundre årene. Det kjedelige er at det pragmatiske lederskapet forsvant med det samme.

1800-tallet så en tøylesløs kapitalisme, men amerikanske politikere fant f.eks. etterhvert besluttsomhet nok til å tvangsdele Standard Oil. Kan man se for seg en tvangsdeling av Goldman Sachs nå litt over hundre år senere?

Det hele kompliseres også av at verden er blitt så liten. Det er mulig å finne felles løsninger på nasjonal skala, kanskje til dels også på europeisk skala og over Atlanterhavet. Men hva når halvparten av verdens arbeidsliv befinner seg i mer brutale samfunn utenfor Europa og Nord-Amerika? Eller når en del av denne brutale verdenen gjerne vil inn i Europa og Nord-Amerika?

Mange vil i egenskap av kasteballer bli tapere i det resulterende spillet. Dersom noe kan forene dem, blir de en politisk faktor.

For Machiavelli var det ypperste av statsmannkunst å se skyene i horisonten for å være forberedt på uvær. Den administrative klassen som har erstattet statsmennene, løfter imidlertid knapt blikket mot himmelen. En eldre fransk, tysk eller italiensk statstjenestemann er like beskyttet i sin boble som en oljesmurt nordmann, og like uanfektet av at det virkelige livet forandrer verden, uten at han vet hva som skjer eller kan gjøre noe med det.