Kommentar

Når samfunnsmodellen vi har ser ut til å settes på alvorlige prøver — for ikke å si svekkes eller sågar risikere å forsvinne uten at noen hverken bestemte det, gav sitt samtykke til det eller forstod at det skjedde — kan det være instruktivt å skue tilbake i tid for å gjenoppdage hvordan vi havnet der vi er.

Det er vanlig å dele menneskets historie inn i epoker. Overgangen fra eldre til yngre steinalder defineres for eksempel ved at mennesket begynner å dyrke jorden systematisk, snarere enn å leve på bare jakt, fiske og fangst. Siden følger bronsealderen med sine bedre redskaper, naturligvis uten at det betyr slutten på jordbrukssamfunnet.

Om vi nå hopper over store deler av skolepensum og et par-tre tusen år frem i tid til den industrielle revolusjon, så finner det sted et formidabelt velstandshopp pga. maskinassistert masseproduksjon av varer. Med det begynner historien å bevege seg med en voldsom hastighet som vedvarer til denne dag. Så voldsom, faktisk, at vi knapt får med oss hva som foregår.

La oss undersøke litt hva som var drivkreftene i det dramaet som kom til å utspille seg på europeisk jord, hvor forholdet mellom økonomi, politikk og befolkning er et annet enn f.eks. i USA, den arabiske verden eller Øst-Asia.

Masseproduksjonen kombinert med en liberal kapitalistisk samfunnsorden ledet til store sosiale skiller. Som reaksjon kom sosialismen og kommunismen. I midten stod moderate krefter, blant andre kirken, og prediket klassekampens opphør gjennom valg av en gyllen middelvei.

Samfunnsklassene skulle ikke lenger kjempe mot hverandre, var tanken. For misunnelsen og kampen avføder hat og bitterhet, noe revolusjoner og verdenskriger på sitt blodige vis bekreftet. I stedet skulle både arbeidsgivere og arbeidstagere innse at de egentlig var brødre eller hverandres neste, og som sådan i en kristen kultur forpliktet til å elske hverandre — og om ikke elske, så i alle fall sitte ned sammen som siviliserte mennesker og forhandle seg frem til løsninger som alle kunne leve med. For hos den som ikke kan leve, kan selvoppholdelsesdriften gi utslag som er svært ubehagelige for omgivelsene. Med ideologiens gift som katalysator, kan utslagene komme uten at man egentlig er truet også.

Så arbeidsgiverne måtte temme sin grådighet og gi arbeiderne en lønn de kunne leve av, og arbeiderne skyldte arbeidsgiverne sin lojalitet til gjengjeld. Gjensidig respekt og ærbødighet på den gjensidige antipatiens plass. Denne tredje veien har i det store og hele vedvart til dags dato. Partene i arbeidslivet finner løsninger med velsignelse fra staten, som pålegger sosiale ordninger for å sikre folk et noenlunde sorgløst liv i alderdommen.

Denne modellen står nå overfor formidable problemer, og ikke bare fordi man i avkristningens tid har glemt nestekjærlighetsprinsippet som lå til grunn for den, noe som også kommer til uttrykk ved at dagens EU-ledere ikke er forankret i en solid og intellektuelt oppegående kristen kultur, slik det europeiske samarbeidets fedre var. Årsakene ligger også i et komplekst samspill mellom globaliseringen og alt dens vesen, samt overgangen fra industrisamfunn til servicesamfunn.

La oss ta det siste først. Når automatikken gjør at en overflod av varer kan produseres uten at mer enn en tiendedel av befolkningen løfter en finger, går mesteparten av yrkesbefolkningen over fra industrien til privat og offentlig tjenesteyting. En stor del av befolkningen betales dessuten for ikke å jobbe, hva enten de formelt sett har en arbeidsplass eller ei. Forsvaret og tenkningen er outsourcet til USA.

Siden pliktetikken ikke lenger forlanger at man tjener Gud i egenskap av produktivt menneske, og selvrealiseringens innhamrede budskap forteller at man har fortjent alt mellom himmel og jord, ender vi altså med at store deler av befolkningen nyter uten å yte. Dette er ulykksalig, for det mangler ikke på oppgaver som kan løses til menneskehetens beste. Man kan f.eks. besøke ensomme gamle, hjelpe unge med lærevansker med leksene, rydde sine omgivelser for søppel, synge i kirkekoret eller oversette Petrarca til norsk.

Men så er det noen manuelle jobber som fortsatt må gjøres av produktive mennesker. Gamle og syke må løftes, biler må vaskes og repareres, bygninger må vedlikeholdes, busser og drosjer kjøres, måltider lages i stand, senger res etc.

Enter globaliseringen. Verden kommer hjem til oss og liker det den ser. «Et perfekt land,» som en hyggelig kar fra Bangladesh sa til meg en gang mens vi tilfeldigvis ventet på samme fly fra Gardermoen.

Det får overlates til leseren å finne ut av detaljene, men faktum er at globaliseringen er like epokegjørende som den industrielle revolusjon. På maskinenes plass befinner det seg nye mennesker. Hvor lang tid skal det gå innen vi tar hintet?

Kanskje det skjer når høytlønte norske piloter blir erstattet av asiatiske kolleger som bor i kott eller brakker den korte tiden de trenger på å tjene det som tilsvarer en fem-seks årslønner i sine hjemland?

Igjen på veien ligger ikke bare arbeidets kultur, men også den intellektuelle kulturen. En lærer kan ikke kjøpe bolig i en by. En student kan uteksamineres uten å kunne elementær logikk. Kompetanse blir en raritet.

For den nordmann som etterstreber status og et komfortabelt liv, er snart eneste mulighet å jakte på en posisjon i den politisk-administrative klassen, som gir blaffen i personene den hersker over (eller hvem de er), om nødvendig ved å gå over lik og selge det som skulle ha vært sjelen. Er du lege? Venn deg til en serie korttidskontrakter. Er du en førsteklasses tolk? Venn deg til å bli utkonkurrert av inkompetente kolleger som tjener halvparten, fagkunnskapen din er ikke verdsatt. For den som hverken har høye krav til status eller komfort, er veien kort til NAV. Er du en ærlig person? Venn deg til et vanskelig liv i rollen som varsler.

Vi har altså arvet et perfekt byggverk av våre forfedre, men vi er ikke i stand til å vedlikeholde det.

Samtidig har en ny etikk tatt over for den gamle. Du skal ikke lenger elske din neste, du kan derimot gjerne krangle med ham, slutte å hilse på ham eller si at han er et dårlig menneske. I stedet skal du helst elske den som er aller fjernest fra deg, om nødvendig på bekostning av din neste eller sågar dine egne barn, aborterte eller ei — det er ikke noe problem. Men man elsker ikke sin fjerneste heller, man er falsk, godfjottet eller underdanig mot vedkommende. Det forventes derfor ikke lenger at den som kommer inn i bygningen fra den andre siden av planeten, viser noen respekt overfor dem som satte den opp. Tvertimot bruker man av forfedrenes oppsparte ressurser til å gi den nyankomne gratis rettigheter, varer og tjenester.

Den som er sluppet inn døren kan da reagere på to måter: Å ta med seg det inventaret han kan bære hjem på legalt eller illegalt vis innen bygningen er tømt eller noen kaster ham ut og låser ytterdøren, eller flytte inn og ta over vedlikeholdet etter eget hode — kanskje ved å gjøre det i den gamle byggherrens ånd, eller kanskje ved å gjøre om biblioteket til bønnerom.

Finnes det noe politisk laboratorium med omtanke for den halvparten av befolkningen som er tapere i dette spillet?

De trygdede har ingen stemme, men fagbevegelsen er så smått i ferd med å innse at dens medlemmer blir erstattet. Ikke av maskiner, men av mennesker som behandles som maskiner. Og som finner seg i det, fordi det frister å la seg behandle som maskin noen år for å skaffe seg et mer komfortabelt liv. Problemet er at de skaffer seg det livet på de nevnte medlemmenes bekostning: Disse tvinges til å akseptere et liv og et samfunn de ikke kan leve med — for dem som havner i NAV-systemet også en lønn de ikke kan leve med. Dvs. rent fysiologisk lever man, men uten å ta del i velstandsøkningen — den forbeholdes andre.

Med en slik uholdbar situasjon nærmer vi oss altså de betingelsene som i sin tid lå til grunn for kompromisset mellom arbeidsgivere og arbeidstagere. Noe lignende må gjøres om igjen. Men antall kompliserende faktorer er økt, og islam er ikke den eneste. Aktørene og omstendighetene er altså helt annerledes, og virkemidlene må bli ditto.

Stor fantasi behøves ikke for å innse at et av dem er gjenopprettingen av grensekontroll og stans i den frie flyten av mennesker, og ideen om å ta arbeidslivet ut av EØS-avtalen er en bra start — ingen perfekt løsning, men takket være EU-utvidelsen østover i 2004 den minst ille. Måtte overnasjonalt lovverk, universelle materielle rettigheter og asyllobbyen ryke med det samme. Det vil bli fremstilt som proteksjonisme, nasjonalisme, rasisme, fascisme og veien til Auschwitz, men det er løgn. De fagforeningslederne som skjønner dette, vil bli forsøkt kjøpt og betalt.

Så er det opp til medlemmene å velge ledere som representerer dem. For risikoen er, her som andre steder, at de valgte lederne klatrer opp i en høyere kaste enn den de kom fra, for siden å trekke stigen opp etter seg. Et avskyelig fenomen vi er vitne til over hele Europa, et Europa hvor det til forskjell fra Norge kalles ved dets rette navn, nemlig korrupsjon. Man bør kanskje ikke bli altfor overrasket dersom personene uten stemme blir å finne i uvederheftige politiske bevegelser man ikke vil ha i dannet selskap?

Det er fristende å trekke en linje tilbake til en annen av Europas store konflikter, nemlig mellom katolikker og protestanter. Denne ulykksalige splittelsen har jo gitt verdensdelens innbyggere valget mellom korrupsjon og fanatisme. Nuvel, det vi er vitne til i dag er det samme fenomenet i ny innpakning. En velfødd og korrupt elite fnyser av helt rettmessige protester, som utarter til fanatisme takket være begge parters standhaftighet.

Da som nå burde man ha ignorert paver i ny og gammel skrud, og vendt tilbake til kilden.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også