Kommentar

Når jeg ser/leser referatene i norske medier fra Bill Clintons tale på Blindern onsdag, slår det meg at man skriver det man selv ønsker at han sier og mener. Det er ikke noe i referatene som er direkte galt, men poengene og vektleggingen av ulike deler av budskapet er forskjellig. Derfor vil jeg gi min versjon, det jeg hørte Clinton si.

Clinton trakk opp en stor visjon da han innledningsvis forklarte bakgrunnen/motivasjonen for sitt engasjement i kampen mot hiv og aids: Man må se aids-epidemien i konteksten av den verden vi lever i. Vår tid er globaliseringens tid. Clinton foretrekker ordet «interdependence» framfor globalization. Noen ganger er denne gjensidige avhengigheten av hverandre bra, andre ganger ikke. Det er som familie. Noen ganger er familie bra å ha, andre ganger vil en helst flykte. Clintons hovedpoeng er at det du gjør (eller ikke gjør) mot din neste kan ramme deg selv, eller tjene deg selv, avhengig av det du gjør er godt eller ikke. Det gode du gjør mot andre, er til ditt eget beste. Det onde du gjør mot andre, om du vender ryggen til den som trenger hjelp, skader du på en eller annen måte deg selv og dine interesser. Dette er bibelinspirert – noen vil kanskje velge å oppfatte det som innflytelsen fra amerikanske religiøs fundamanetalisme….?!)

Nå:
Hvis vi ikke hjelper hiv-smittede og aidssyke – spesielt i fattige samfunn i Afrika, Karibia, Asia, Russland – og får stanset epidemien, vil hele verden bli rammet av katastrofe. Landene som er rammet av vår tids utgave av svartedauen, vil disintegrere, og destabilisere samfunnene rundt seg. For Norges del er den mest direkte trusselen Russland og Baltikum, der aidstallene vokser raskt.

Visjonen som Clinton risset opp, er av et verdenssamfunn der menneskene samhandler til beste for seg selv og andre, fordi vi er gjensidig avhengige av hverandre. Som en videre slutning av dette, sa Clinton:
-The future of the world lies in the success of the global economy.
Dette er rene ord, har ikke sett ham sitert på det noe sted. Anti-globaliseringsbevegelsen er på ville veier, skal vi tolke den amerikanske eks-presidenten, derfor liker han heller ikke å bruke ordet globalisering som politisk har fått en veldig negativ verdi.
Vår viktigste oppgave i det 21 århundre er å føre verdenssamfunnet fra tilstanden av global interdependence, som er nå, til integrasjon (Han kalte det «integrated global community»). Dette er en utrolig ambisiøs framtidsvisjon, både idealistisk og pragmatisk – pragmatisk fordi vi allerede er gjensisig avhengige av hverandre, derfor må vi samhandle. Alternativet er konflikter og krig. Fordi verden er «interdependent» blir kriger mye mer destruktive enn tidligere i historien.

Neste del av visjonen: For å utvikle det integrerte verdensomspennende samfunnet, må vi ha felles verdier i bunnen. Det høres helt umulig ut, sa Clinton, men han fortsatte – slike verdier finnes: The International Declaration of Human Rights. Menneskerettighetene, hensynet til menneskeverdet og individet, er en plattform som kan fungere på tvers av kulturer og religioner. «Competition is good, but we’ll all be better if we work together».
Clinton gjorde også et poeng av at tekstene som de store religionene hviler på, på forskjellig måte appellerer til den samme humanismen; til den samme gjensidige avhengigheten. I Bibelen (NT) har vi det dobbelte kjærlighetsbudet; som sier «du skal elske din gud av hele ditt hjerte…osv og din neste som deg selv» – tilsvarende finnes i Torahen og Koranen (I Torahen, slik jeg forstår det, er mangel på gjestfrihet en kardinalsynd; det samme gjelder Bibelens GT som også jødene deler). Sitatet han refererte fra Koranen går på samme tema.

Clinton sa innledningsvis: Skillene (the lines) vi bruker for å dele verden inn i små enheter, er tilfeldige (arbitrary). De forskjellene vi oppfatter og mener er betydningsfulle, er ikke så viktige i det hele tatt. Gen-kartet viser jo nettopp det. Menneskerasen er én; de biologiske forskjellene er ørsmå. De ulike religionene og kulturtradisjonene er noe vi har skapt for å ordne rommet rundt oss, og trekke en grenseoppgang mot de andre. Det betyr ikke at vi ikke er forskjellige som individer, men forskjellene gir ingen grunn til å bekjempe hverandre. Ingen står over eller under andre. Tanken burde fascinere særlig ventreradikalerne og fredsbevegelsen.
Et gjennomgående tema ved siden av den store visjonen han trakk opp, var terrorismen. Om og om igjen nevnte Clinton terrorisme ved siden av hiv/aids som de største truslene mot vår verden.
Clintons poeng over var at vi mennesker er like. -Terrorister dreper fordi de tror på en absolutt sannhet, som kun er deres, og som andre ikke deler med dem. Troen på en absolutt sannhet, min eller vår sannhet, som alle andre står utenfor, er en motivasjon for terroristen, sa han.
I det globaliserte samfunnet blir terroristen en enorm trussel for hele verden. 11. september 2001: «Al Qaida used the means of interdependence».

Dernest: Aids er ikke Afrikas sykdom. «It is a global disease». 2/3 av menneskene som er rammet, lever i Afrika sør for Sahara. Men epidemien er på rask frammarsj flere andre steder, for eksempel Russland. Fattigdom gjør kampen mot epidemien vanskelig, ikke bare på grunn av prisen på og adgangen til medisiner, men på grunn av hvordan fattige mennesker tvinges til å leve. Han nevnte Bombay som eksempel. Av åtte millioner innbyggere, er seks millioner hjemløse. Epidemier kan riktig boltre seg under slike forhold. Kan jo legge til noe Clinton ikke nevnte; machokulturen og overtro (kunnskapsløshet) som i Afrika fører smitten til stadig flere, også små barn.

Jeg så Geir Salvesen i Aftenposten gjorde et hederlig forsøk på å sitere Clintons opptatthet med terrortrusselen, men jeg hørte noe annet enn det han hørte.
I Salvesens referat knyttet Clinton fattigdommen og aidsepidemien i Afrika direkte til faren for terrorisme, fordi foreldreløse barn mister rammene om sitt liv og blir lette å rekruttere. Det går an å tolke Clinton på den måten, men det var ikke det han sa. Han brukte de afrikanske barna som eksempel på hvordan kombinasjonen av fattigdom og aids ødelegger familien som fast ramme og struktur; barn blir bytte for personer som av makt- og pengebegjær holder liv i lokale stammekriger og borgerkriger – som igjen undergraver samfunnsstrukturen. Clinton koblet ikke fattigdommen og epidemiene i Afrika direkte til terrorisme. Det er ikke fattigdommen som fører til terrorisme, men oppløsningen og destabiliseringen av samfunn som rystes i stykker av grådige og maktsyke personer. Som Afghanistan, der årsaken til fattigdom var krig. Terroren kom med fanatismen og undertrykkelsen.
Clintons budskap: Hvis vi ikke klarer å slå tilbake aidsepidemien, vil ytterligere millioner på millioner av barn og unge miste sin familie og sin tilhørighet, og bli lett bytte for andre menneskers onde hensikter. «I can imagine how leaders who are hungry for money and power will recruit children who have lost their parents», omtrent sånn formulerte Clinton seg, han var mye mer generell enn Salvesen vil ha ham til å være når det gjelder årsakene til terror. Fattigdom og epidemier kan destabilisere og ødelegge samfunn og skape grobunn for både stammekriger, borgerkriger og terrorgrupper. Terroren er ved siden av aids selve trusselen mot verdenssamfunnet.

Et annet vesentlig moment Clinton nevnte spesielt, er styresettet i landene som er rammet av epidemier. I lukkede samfunn der myndighetenes kontroll med befolkningen er sterk, er faren mye større for at epidemier skal bli destruktive enn i åpne samfunn. USA «has worked in 30 years with China» sa Clinton. Da det svært smittefarlige SARS-viruset rammet Kina, forsøkte myndighetene å undertrykke informasjonen, med den følgen av flere mennesker ble smittet og døde. Men fordi kinesiske myndigheter i internettets tidsalder ikke kan kontrollere informasjonsstrømmen fullt ut, ble kineserne opplyste, gjorde opprør og tvang første gang kommunistregjeringen i kne. Dermed fikk man bukt med virusepidemien. (Hendelsen har historiske deimensjoner, og vil kanskje stå fram som en av de viktigste enkelthendelsene på veien mot den kinesiske ettpartistatens død.)

Jeg skal ikke her gå inn på den delen av talen der Clinton skisserte kampen mot hiv og aids i detalj, fordi det er blitt referert flere steder. Men han var selv så optimistisk i sin tro på at aids kan og vil bli stanset, at en ble rent oppløftet av å høre på ham, selv om situasjonen og truslene han skisserte er vanvittig skremmende.
Kanskje dette som er hemmeligheten bak Clintons mye omtalte karisma (som ikke handler om utseendet hans) – han snakket sakte, tydelig, poengtert, budskapet var utvetydig og overbevisende. Han er en mann med sterk tro på det han gjør; Tony Blair har det samme.
Clintons tro, eller overbevisning, er kanskje en av hans sterkeste egenskaper, og hadde det vært kollekt hadde jeg sikkert tømt lommeboka mi der og da hvis det var noe i den fordi jeg satt med en følelse av at disse enorme problemene vi gjøre noe med, og vi kan faktisk gjøre noe med det.
Bill Clinton er helt overbevist om at det går an, og derfor begynner jeg også å bli optimistisk fordi jeg hører noen som tror så sterkt på sitt eget budskap. Det var samme stemmen som sa «I did not have sexual relations with that woman» og ble trodd! Selv om jeg vet at han er like mye løgner som et hvilket som helst vanlig menneske, så lar jeg meg overbevise av Clintons optimisme på vegne av kampen mot aids – men det mest fascinerende i talen hans var den faste troen på at globaliseringen tjener menneskeheten, det er bare opp til oss selv om vi vil velge det gode eller onde. Det han kalte «the integrated global community» høres ut som en fantastisk amalgamation av det beste i humanismen, religionene, marxismen og liberalismen. En slags internasjonal «american dream»? Dette samfunnet bygges altså ikke på én Sannhet, men på gjensidig avhengighet.
Uansett om visjonen blir virkelig; kampen mot hiv/aids har fått en veldig viktig, svært overbevisende medspiller. Så spørs det om politikerne og rikingene lar seg overbevise, eller om løgneren Clinton ennå sitter som en narr på skuldra hans som Aftenposten (?) antydet da en journalist skrev at Bondevik var forbeholden og virket noe tvilende til Clintons prosjekt.

Les også

-
-
-
-