Kommentar

På nyåret skal justiskomiteen revidere den såkalte HIV-paragrafen, som det har pågått en lengre debatt om. HIV-paragrafen – paragraf 155 – har til hensikt å beskytte samfunnet mot allmennfarlige, smittsomme sykdommer, og gjør det følgelig straffbart å smitte en annen person med HIV enten det er uaktsomt eller med vilje. Ingen har så langt blitt dømt på grunnlag av uaktsomhet etter denne paragrafen.

Men mens kriminalisering av HIV øker på verdensbasis – som i flere afrikanske land der utbredelsen av HIV er størst – beveger vestlige land seg bort fra kriminalisering. Nå advarer også FN mot kriminaliseringen, stigmatiseringen og diskrimineringen av HIV-smittede personer, og ber alle land om å fjerne tilsvarende paragrafer.

I samme anledning forteller Aftenposten at det er Europa som har den raskeste økningen av antall smittede med HIV og AIDS i hele verden. Det er i de baltiske landene og Øst-Europa antallet HIV-smittede øker mest:

Selv om nye tilfeller blant ungdommer gikk noe ned fra 2005 til 2006, opplever Europa nå den raskest økende veksten i HIV og AIDS i hele verden, ifølge Policy Brief Progress on implementing the Dublin Declaration, utgitt av Verdens helseorganisasjon i år.

Det bekymrer både norske og skandinaviske helsemyndigheter. Særlig fordi en stor del av de nye smittetilfellene blant ungdom har kommet som følge av heteroseksuell kontakt.

I tillegg vet skandinaviske myndigheter dette om ungdom i Sverige, Norge og Danmark:

Unge skandinaver har mer risikofylt sex og flere og mer tilfeldige sexpartnere enn før. Det kan også bety at ungdommer løper større risiko for å få HIV hvis viruset sprer seg, ifølge den svenske rapporten HIV og AIDS i Sverige 1987–2007:

«Utviklingen når det gjelder ungdoms seksualvaner i vesten, må sees som et uromoment i kampen for å hindre HIV-smittens utbredelse».

HIV og AIDS ble ikke den galopperende epidemien i Europa og øvrige vestlige land, slik flere spådde tidlig på nittitallet. Med nye medisiner kan en HIV-smittet leve i 40-50 år med viruset. Det får mange til å mene at HIV bør ha status som en endemi og at det overordnede spørsmålet i forbindelse med paragraf 155 er hvorvidt det er riktig å definere smitteoverføring med vilje som drap. Forøvrig dør omtrent halvparten av de HIV-smittede uten å ha utviklet det mer aggressive viruset man ser hos de sykeste AIDS-pasientene. I 2008 vet forskere fremdeles ikke hvorfor.

Hvis HIV er en endemi (en stabil situasjon. Red.), er det i følge FN individet og ikke samfunnet som trenger beskyttelse:

Dermed er det individet, ikke samfunnet som trenger beskyttelse.

–Uansett kan man ikke bruke straffeloven som smittereduserende tiltak. Tall fra Folkehelseinstituttet viser at det er økning i antall nysmittede. Det er informasjon og kunnskap som er veien å gå for å få redusert smitteomfanget, ikke trusler om straffeforfølgelse, sier Anette Trettebergstuen.

Alle er vel enige i at mennesker med en sykdom på ingen måte skal straffes, kriminaliseres, stigmatiseres eller diskrimineres. Og bortsett fra en viss oppmerksomhet på de ytterst få som med vitende og vilje har smittet eller har forsøkt å smitte andre, så har bekjempelsen av sosial stigmatisering av HIV-smittede vært tildels vellykket. De aller fleste har (eller burde ha) fått med seg at HIV ikke smitter ved vanlig sosial omgang eller med bruk av kondom ved seksuell kontakt.

Det er imidlertid ikke fritt for at man kommer i skade for å lure på hvorfor FN advarer mot paragraf 155 akkurat nå som Aftenposten opplyser oss om at det er i Europa antallet nye tilfeller øker raskest? Det er vel ikke slik at man plutselig føler for å protestere mot HIV-paragrafen bare fordi den nå kan gå ut over heterofile europeere i stedet for homoseksuelle og sprøytenarkomane ditto?

Kan det være andre årsaker involvert? Sannsynligvis, da det har seg slik at økningen i antall nysmittede med HIV har sammenheng med langt mer betente områder; globaliseringen og vestlige lands innvandringspolitikk. Det er forøvrig en sammenheng Aftenposten og stortingsrepresentant for Ap, Anette Trettebergstuen behendig unnlater å nevne.

Den forrige regjeringen i Australia vakte oppsikt da de offentlig uttalte at HIV burde være grunn nok til avslag på søknad om asyl. I USA må du legge frem negativ HIV-test for å få innreise, og i Storbritannia er det gjentatte ganger blitt reist krav om restriksjoner på innvilget opphold for asylsøkere og innvandrere som har HIV.

Hvorfor det? I 1997 lå tallet på nye HIV-smittede i Storbritannia rundt 2.600, et antall som hadde vært stabilt i årene frem til da. I 2003 hadde tallet på nysmittede økt til 4.658, og offentlige statistikker viste at siden 2000 hadde hele 70 prosent av landets nye HIV-smittede blitt smittet i Afrika før ankomst til de britiske øyer. Tallet økte til 6.600 i 2003. Av de 6.600 nye tilfellene som ble oppdaget i 2003, var over halvparten smittet i Afrika. Av de over 40.000 som ble behandlet for HIV i Storbritannia i 2003, var 1 av 3 innvandrer fra Afrika. Statistikkene over HIV-smittede førte til krav om obligatorisk HIV-test av innvandrere samt asylsøkere og generelt mye bråk i innvandringsdebatten. Tilsvarende statistikker har ikke blitt offentliggjort de siste årene.

Men i 2007 innrømmet den britiske regjeringen at innvandring hadde ført til en enorm belastning på offentlige institusjoner i Storbritannia, og da spesielt på helse- og utdannelsesinstitusjonene. Kostnadene for behandling av innvandrere med HIV var satt opp som en egen post og beløp seg til 330 millioner pund i året (ca. 3.3 milliarder kroner).

Hvordan forholder det seg med økningen i antall nysmittede i Norge? Folkehelseinstituttet gir en viss pekepinn i rapporten Hiv-situasjonen i Norge per 31. desember 2006:

For hetero­seksuelle bosatt i Norge skjer nå i hovedsak hivsmitten enten under opphold i områder av verden med høy hivforekomst eller ved seksuell kontakt med smittede innvandrere i Norge.

For bedre å beskrive hiv-epidemien i Norge blant heteroseksuelle har vi delt gruppen i to etter om de var fast bosatt i Norge (tab 2) eller om de var innvandrere som ble smittet i utlandet før ankomst Norge (tab 3). Flertallet tilhører denne siste gruppen.

Smittet mens bosatt i Norge

I 2007 ble 42 personer (31 menn og 11 kvinner) diagnostisert etter heteroseksuell smitte mens de var bosatt i Norge. ­Av disse var 26 menn og fem kvinner født i Norge, mens de øvrige 11 var personer med innvandrerbakgrunn. Disse er i hovedsak smittet internt i innvandrermiljøet i Norge eller på besøk i tidligere hjemland. Som tidligere smittes flest menn i utlandet og Thailand er fortsatt det klart hyppigste smittestedet for norske menn med 12 nye tilfeller påvist i 2007

Smittet før ankomst til Norge

Det ble diagnostisert 99 tilfeller i denne gruppen i 2007; 61 kvinner og 38 menn (tab 3). Median alder var 35 år (25-55) for menn og 32 år (17-50) for kvinner. Flertallet kommer som tidligere år fra områder i det sentrale og østlige Afrika. De fleste fra Asia er thailandske kvinner som har kommet til Norge som ledd i familie­gjen­forening med sin norske ektemann.

Alle de ni barna som ble meldt smittet perinatalt i 2007 ble født i Afrika. Siste påviste tilfelle av perinatal smitte hos barn født i Norge var i 2000. Blant de åtte tilfellene med annen/ukjent smittebakgrunn er det seks menn og to kvinner. Fem er innvandrere, hvorav fire fra Øst-Europa. De tre norske tilfellene er alle menn der smittebak­grunnen er uklar og dårlig kartlagt.

Fylkesfordeling

Nedgangen i Oslo skyldes færre tilfeller blant homoseksuelle menn, der 45 (mot 65 i 2006) av 102 tilfeller tilhører denne gruppen. For øvrig vil svingninger i fylkestallene som regel gjenspeile tilfeldig variasjon i hvor mange nyankomne asylsøkere som testes hiv-positive under opphold i asylmottak spredt over hele landet (tab 4).

Heller ikke disse tallene og konklusjonene fra Folkehelseinstituttet blir belyst i Aftenpostens artikler om de nye tilfellene blant heteroseksuelle ungdommer i Europa.

De nye medisinene gjør at en HIV-smittet kan leve i 40-50 år skriver Aftenposten, noe som får FN og Trettebergstuen til å mene at det overordnede spørsmålet ikke lenger bør være hvor farlig det er bli smittet. Det koster rundt 300,- kroner dagen for HIV-medisiner til den enkelte, og er nå dagens nye medisiner egentlig grunn til å gi HIV endemi-status og avkriminalisere det å smitte andre med hensikt?

Ikke i følge professor og overlege ved avdeling for mikrobiologi og immunologi Birgitta Åsjøs uttalelser i 2003 i Helse Bergens artikkel «Resistente HIV virus – en fare for verden»:

HIV viruset er i ferd med å venne seg til dagens medisin, noe som kan resultere i at nysmittede blir smittet med resistente virus.

– Dette er en dramatisk utvikling. Vi ser at ti prosent av de nysmittede i USA, og en del europeiske land, er smittet med resistente virus, sier professor og overlege Birgitta Åsjø som er norsk koordinator for en stor EU-støttet undersøkelse omkring problematikken i 19 europeiske land.

Dersom FN og øvrige pådriveres utspill får gjennomslag, vil det utvilsomt få konsekvenser for vestlige samfunn og deres evne til å beskytte seg mot spredning og økning av smittsomme og allmennfarlige sykdommer i fremtiden. Blant annet vil eventuelle krav om restriksjoner for oppholdstillatelse for smittede med HIV eller andre sykdommer neppe kunne realiseres dersom FN lykkes i å gjøre det til et spørsmål om diskriminering. Utspillet om individets rett til å ikke bli stigmatisert eller diskriminert som en følge av smittsom sykdom har således innvandringspolitiske implikasjoner såvel som konsekvenser for det enkelte lands smittevern.

Det er derfor all mulig grunn til å være særdeles kritisk til forsøket på å gjøre den altsomfattende motstanden mot «stigmatisering og diskriminering» til førsteprioritet også når det gjelder kamp mot økning av smittsomme sykdommer som HIV.