Kommentar

Noen navn har en egen uhygge i seg. Var det der fra begynnelsen eller er det vi som legger noe inn i ordet?

Ebola har dukket opp med jevne mellomrom de senere år. Det har også da hatt noe truende ved seg.

Nå har smitten nådd et epidemisk nivå. Fordi smittsomheten og dødeligheten er så høy, kollapser de rammede landene, først helsevesenet, så samfunnsfunksjonene. Vi ser det og vet det. Nå har ebola også nådd Europa og USA.

Det er ikke rart om folk får panikk og hvis sykdommen først får fotfeste, dvs. hvis et lite antall mennesker rekker å gå uoppdaget lenge nok, og får tid til å smitte mange nok, vil katastrofen være et faktum også her.

Det finnes heller ikke i Vesten mange nok karantenesenger til å håndter et større antall smittede.

Dette er forholdsvis enkel innsikt.

Hvordan ble den spanske sykepleiersken smittet? EU-kommisjonen sendte brev til den spanske regjering og utba seg en forklaring, som om smitten var en feil som kunne vært unngått.

Mannen som oppdaget ebola-viruset, professor Peter Piot, forklarte i går til BBC hvordan kvinnen sannsynligvis var blitt smittet: Den mest sårbare fasen er når man kommer ut av smittesonen og skal ta av seg utstyret. Man er svett og klaustrofobisk. Viruset ligger utenpå drakten. Kun en enkel håndbevegelse over pannen for å skyve vekk hår er nok. Hvis viruset kommer på øynene eller inn i munnen, er det gjort. Viruset kan overleve flere timer på overflaten. Det skal bare noen få virus til – under ti for at man blir smittet. Det er et helt usannsynlig lavt tall og sier noe om hvor smittsomt ebola er. Et sykt menneske har nok virus i seg til å smitte hele menneskeheten, sa professor Piot.

Han anbefalte at man hadde en tredjeperson stående som overvåket den sårbare fasen når man tok av seg ustyret for å avverge spontane bevegelser. En hånd er nok.

Dette avmystifiserer faren og konkretiserer trusselen. Men den blir ikke mindre av den grunn. Så smittsom er ebola. Så sterke, arbeidskrevende ressurser må settes inn for å unngå at helsepersonell blir smittet.

Det vil ta mange mennesker og mye tid å bekjempe epidemien. Tid er det vi har minst av.

Hvis det blir for mange smittede vil det ikke være kapasitet til å ta seg av smittede på en forsvarlig måte. I land som Liberia fører det til at de smittede blir avvist og blir liggende hjemme. Der smitter de sine pårørende.

Etter hvert minner samfunn om scener fra filmen World War Z.

Tallene over døde og smittede er kun på papiret. De er helt fiktive. De virkelige tallene kjenner ingen. Hvem vil dra ut for å telle de døde? Hvordan skal man vite hvor mange som er smittet? Det er umulig.

Professor Piot sa i et tidligere interju at man tidligere har hatt 27 utbrudd av ebola. De har man lykkes å kontrollere fordi man har kommet tidligere inn og greid å spore opp kildene og kontaktpersonene. Hvis man kommer for sent inn – hvis det er for mange smittede er en slik sporing en umulig oppgave.

Ta hiv-bekjempelse. Hvis en person ble testet positiv kunne helsemyndighetene be om å få vite hvem han hadde hatt sex med og slik spore opp eventuelle nye smittede som gikk intetanede omkring, før de rakk å smitte andre.

Men hvis det som med ebola i Sierra Leone – smittes 5-7 nye hver time, sier det seg selv at oppgaven er umulig.

Hvis helsevesenet kun skal arbeide reaktivt vil kapasiteten raskt bli sprengt. I Vest-Afrika har det skjedd for lengst.

Også i Vesten vil det skje hvis sykdommen først får fotfeste. Tilfeldigheter avgjør.

Det tør ikke myndighetene innrømme. De beroliger. De satser da på at det ikke går noen rundt der ute og smitter mennesker før de blir så syke at de innlegges.

Mannen som ble innlagt i Texas, Duncan, var først innlagt, men ble utskrevet. Sykehuset fanget ikke opp at han kom fra Liberia. Først het det at han hadde vært i kontakt med 18 mennesker, så ble tallet oppjustert til 100.

Hvis sykdommen er så smittsom som professor Piot beskriver, er risikoen for at noen av de 100 er smittet ganske høy. Tilfeldigheter vil avgjøre: gikk han på offentlig toalett? snøt han seg på gaten? spiste han ute? håndhilste han på noen? gav han dem en klem?

Kapasitet og smittsomhet er intimt forbundet.

Hvordan kom den norske kvinnen hjem? Hun ble fløyet hjem i et spesialombygget amerikansk jetfly hvor luften var separert slik at de som passet på henne ikke pustet inn hennes luft. Hvor mange slike fly finnes det i verden?

Det heter at det minste vi kan gjøre er å hente de som har satt livet på spill hjem. Det er jo en fin og riktig tanke. Men hva om det ikke finnes transport? Skal noen risikere livet for at den syke skal komme hjem?

Slike spørsmål må myndigheter og organisasjoner være forberedt på.

Det er et stort gap mellom myndighetenes forsikringer og folks frykt. Kanskje det ville vært smartere å forberede folk på at ebola også kan ramme oss og at vi kan komme til å måtte foreta brutale valg.

I medisinen kalles det triage: når leger står i en krisesituasjonen må de vurdere hvem som har sjanse til å klare seg og hvem som har små sjanser. Man bruker ikke dyrebare ressurser på de siste.

Lignende valg kan myndighetene måtte gjøre i forhold til ebolasyke. Hvis ikke må de senke terskelen for de friske som behandler dem. Vil myndighetene våge det? Neppe. Da vil ansatte flykte fra oppgavene.

Helsedirektør Bjørn Guldvog snakker om en «minimal risiko», men dette er en relativ term. I dag betyr det implisitt en risiko ut fra maksimal sikkerhet. De nye tilfellene vil føre til enda strengere krav. Hvem skulle våge å foreslå å senke sikkerheten hvis kapasiteten blir sprengt?

Myndigheter og helsepersonell burde forberede folk på slike problemer. Det handler om tillit. Myndighetene er avhengig av at helsepersonell har tillit til at det operereres med full åpenhet. Men det samme gjelder publikum. Hvis folk får følelsen av at de ikke får vite sannheten, vil panikken og hysteriet bre seg.

Vi vet allerede nok til at frykten vil suge næring: forholdet mellom smittsomhet og kapasitet til å håndtere smittede på en forsvarlig måte slik at ikke flere blir smittet. Kappløpet i Vest-Afrika kan være tapt. Vår høye standard er ingen beskyttelse i seg selv, slik tilfellet fra Madrid viser.

Vi skal la budskapet synke inn og forberede oss. Allerede nå burde man vurdere å be befolkningen være årvåken: Hvis folk viser symptomer, hvor har de vært? Ta også elementære hygieniske forholdsregler. På sykehus er det desinfeksjonsstasjoner over alt. Bør man vurdere tilsvarende ute i det sivile samfunn?

Det gjelder om å endre tankegangen, slik at folk begynner å tenke sikkerhet. Under Tsjerobyl-ulykken kom det frem at eksperter på radioaktivitet hadde unnlatt å sende barn i barnehaven og holdt dem inne, selv om befolkningen ikke fikk vite noe. En intern risikovurdering som adskiller seg fra det som kommuniseres offentlig vil være helt ødeleggende for tilliten.

Ebola er for alvorlig til å undervurderes. Åpenhet og ærlighet er den beste forebygger, både mot hysteri og sykdom.