Sakset/Fra hofta

Nigeria – landet som nylig klarte å stoppe et begynnende ebola-utbrudd, påført nasjonen via en flyreisende fra Liberia 20.juli i år. Selv om Nigeria ligger i Vest-Afrika, grenser det ikke til noen av de landene hvor epidemien startet, og ebola har aldri tidligere vært påvist i denne oljenasjonen, Afrikas største økonomi. En hel verden fryktet konsekvensene dersom en pandemi skulle bryte ut i dette Afrikas mest folkerike land, med sine mange tilreisende forretningsforbindelse fra hele verden.
Dette er historien om hvordan det startet – og hvordan det gikk. Hendelsene underveis tegner en lærerik og fascinerende historie både om mot og menneskelige feilgrep, og om myndighetenes kamp for å kontrollere smitteutbruddet. De personlige skjebnene vi skimter bak det hele, er gripende. Nigerias håndtering av krisen gir en håp for at også flere nasjoner skal klare det samme – å stoppe ebola-epidemien idét katastrofen ser ut til å være et faktum.

Kapittel 1 – Begravelsen

Monrovia, Liberia. Juli 2014

Den liberiske kvinnen var av en nokså velstående familie, og familien kom sammen i begravelsen hennes for å ta et siste farvel. Det vil si – ikke alle. Selv om tradisjonene omkring begravelse står sterkt i Liberia, og det ville vært en stor skam å ikke være der for å vise sorg og å støtte familien når en av ens nærmeste har gått bort, var denne sykdommen av en sånn art at mange i Liberia oppfordres til å trosse familietradisjonene i disse dager. Antallet dokumenterte tilfeller av ebola i de tre vestafrikanske nabolandene Guinea, Sierra Leone og Liberia, nærmet seg ett tusen denne uken i juli, og tallet på døde hadde nådd 600, det høyeste man inntil da noensinne hadde registrert. Liberia hadde så langt sluppet langt billigere unna enn sine naboland, men også her var det rapportert rundt 100 dødsfall av denne grusomme og fryktede sykdommen. Da er det kanskje ikke så rart at da det ble konstantert at det var ebola den respektable liberiske kvinnen hadde dødd av, rømte hennes forlovede derfra i panikk, mens resten av familien forberedte begravelsen. Der og da møtte hans handlinger ingen forståelse hos den sørgende familien.

ebola2

Det første tilfellet av Ebola ble registrert allerede i 1976 i dagens Kongo, som dengang hette Zaire. Sykdommen blusset siden opp igjen flere ganger i Kongo, Gabon, Sudan og Uganda. Men høyeste antall døde i et utbrudd hadde til nå aldri oversteget 280, ettersom utbruddene som regel både oppsto og døde hen i små isolerte samfunn på landsbygda og inne i jungelen. Denne gang var det annerledes: Ebola hadde for første gang brutt ut i større befolkningssentra og storbyer, som for eksempel i Sierra Leone’s hovedstad Freetown med over 1 million inbyggere. Og nytt var også den store geografiske spredningen man nå så, der viruset spredtes fra region til region og også over landegrensene. Den rekordhøye dødsraten viste ingen tegn til å bremse ned, heller tvert imot. Skremt måtte man konstantere at sykdommen så ut til å være – eller ihvertfall nær ved å være – ute av kontroll i Vest-Afrika.

Blant problemene vestafrikanerne kjempet med, var mangelen på opplysning – f.eks angående hvordan unngå smittespredning – og reell informasjon kontra de mange mytene som oppstod. I begynnelsen trodde svært mange at ebola-epidemien ikke var virkelig, men kun skremselspropaganda regjeringen kom med for å utløse større internasjonale økonomiske hjelpetiltak. “Det har de gjort før”, var omkvedet. Folk på landsbygda og i grenseområdene var derfor svært uvillig innstilt til å rette seg etter de forordninger myndighetene kom med – handels og bevegelsesrestriksjoner, samt omstendelige hygieniske tiltak, som i mange tilfeller hindret folk i å tjene til sitt daglige brød slik de var vant med.

På grunn av ebola-utbruddet forbød myndighetene – uten særlig hell – den innbringende grensehandelen med bushmeat, det populære tørkede kjøttet av jungeldyr som aper, murmeldyr, flaggermus og antiloper, og frarådet folk fra å spise slikt kjøtt på grunn av sykdomsfaren, men holdningen blant folk flest var at dette var bullshit – “det er ingen ebola her”.

I hovedstaden Monrovia var også mange lite villige til å tro på at ebola virkelig hadde kommet til Liberia. Sommerens radiohit var funk-låten “Ebola in town” av den liberiske trioen D-12, Shadow & Kuzzy of 2 Kings, og leende og ubekymret danset man til denne melodien langt ut i de tropiske nettene. – Ebola her? Nei den må du lenger ut på landet med! Men når sant skal sies, pop-låtens budskap om å ta seg i vare og ikke bli smittet, unngå nærkontakt med andre og å spise smittebringende mat, kan ha vært det nærmeste man kom folkeopplysning i dette fattige landet, med så mye inngrodd skepsis til myndighetenes advarsler.

Mange i Liberia nektet altså å tro at ebolaepidemien var reell. Men den liberiske kvinnens familie var ikke av de uopplyste. De tilhørte en slekt med gode kontakter og visste en hel del om hva som skjedde omkring dem. Likevel var det slik at når tragedien rammet dem selv, handlet de som de alltid hadde gjort: Sammenkalte til en stor begravelsesseremoni, hvor man kunne ta et siste farvel med den døde. Navnet på sykdommen hun hadde dødd av, snakket man ikke høyt om denne dagen.

 

“Affected communities are also reluctant to relinquish long held burial rites — such as washing the bodies of loved ones before burial, which may spread the illness. For those grieving loved ones, it’s almost unthinkable to allow health workers in protective suits to carry out burials.”

– Los Angeles Times, on the West-African outbreak of ebola

 

Til kapittel 2 – Flyreisen

Referanser:

Frykter ebola-epidemi i Vest-Afrika etter at smitten er påvist i hovedstad

Ebola became a matter of belief in Liberia

Presentasjon av artistene og teksten til ‘Ebola in Town’

WHO-rapporter med registrerte tilfeller av ebola og tidslinje på HealtMap.org

Virusspredning i Liberia og dødstall i omkringliggende land pr 17.juli