De har drept vårt siste håp, var NRKs konsentrat av sitt eget sorgtunge referat fra nedkjempelse av et kommandosenter Hamas hadde opprettet i et sykehus på Gaza-stripen. «Helseministeren» i Gaza sier til NRK at «sykehuset allerede var hardt rammet av angrep fra det israelske militæret (IDF), men fungerte som et symbolsk håp for den gjenværende befolkningen i området. Det er klart for meg at de (IDF) vil ødelegge det siste håpet til folk i Nord-Gaza og få de gjenværende til å evakuere. De har brent ned alt og drept det siste håpet. Mens vi snakker, koordinerer vi evakuering av de siste gjenværende», sier Dr. Al-Rish til NRK.
Da sannheten ble fortalt, hørte vi ingenting fra Marienlyst. I likhet med alle de andre sykehusene på Gaza-stripen var også Kamal Adwan-sykehuset, «den siste store helseinstitusjonen i nordlige Gaza,» omgjort til et tilholdssted og kommandosenter for en av verdens mest uforsonlige terror-organisasjoner. Det skjedde ikke ved en tilfeldighet. I mange år har både Hamas og andre terrorgrupper utnyttet til det ytterste den militære, politiske og økonomiske fordelen det har vist seg å være å la sine mannskaper bli nedkjempet mens de oppholder seg i sykehus, skoler, barnehager, moskéer og boligområder.
Det har gitt dem enorme gevinster i form av vestlig medieoppmerksomhet sammen med et kraftig voksende fiendskap blant folk mot den jødiske staten Israel og det jødiske folk over hele verden. For hver sykehuspasient de ofret på denne måten, har anklagene mot Israel om krigsforbrytelser og folkemord blitt mer uforsonlige, med voksende antisemittisme som forutsigbart resultat. Det norske Holocaust-senteret har til og med satt tall på problemet slik det kan observeres i Norge.
Det er dette som i all enkelhet beskriver og forklarer hva som skjer i den islamske verdens siste forsøk på å utslette det jødiske folks suverene og selvstendige nasjonalstat. Det bør ikke overraske noen at dette skjer. Den islamske verden er ideologisk forpliktet til å rydde av veien enhver «okkupant» som er freidig nok til å ta tilbake land som engang har vært vunnet for religionen gjennom hellig krig, eller «jihad». Når slagordet gjaller – det være seg i Ramallah eller i Oslo – om at Palestina skal frigjøres fra elven til havet, er det et utvetydig krav om folkemord og utslettelse av den jødiske nasjonalstaten som kreves. I halvannet år har vi kunnet se ved selvsyn at det ikke finnes ytterliggående virkemidler som ikke kan tas i bruk for å nå det målet. Det hører med til strategien at det likevel blir Israel som anklages for folkemord, og verdenssamfunnet synes ikke å reagere på det.
Det som krever forklaring, er derfor den helhjertede oppslutningen dette uforsonlige kravet møtes med i den del av verden vi ofte omtaler som «den siviliserte». Det går ikke en dag uten at norske og andre vestlige medier, med støtte fra frivillige humanitære organisasjoner, politikere og akademikere, anstrenger seg for å underbygge krav og konstruere argumenter som skal selvfølgeliggjøre påstanden om at det er den angrepne part som må slutte å forsvare seg og erklære våpenhvile om det skal bli fred i Midtøsten.
Det er Israel som ifølge våre «eksperter» må følge krigens og humanitærrettens lover, som for øvrig er laget for å regulere krig og konflikt mellom legitime stater. Dette kreves ikke av terrorister, for de har aldri forpliktet seg til å ta hensyn til sivilsamfunnet. Tvert om er det deres velprøvde strategi å ta gisler til fange og skape kaos hos fienden ved å late som om de kan settes fri gjennom forhandlinger. Det hører dessuten med til deres strategi å plassere kvinner og barn som skjold og vern mot sine fienders forsvarstiltak. Det hører også med til ondskapens strategi å mobilisere gislenes pårørende i terrorkrigen mot den jødiske staten. Også den har vist seg å bringe fordeler til terroristene.
Vi kan daglig se med egne øyne hvor effektiv denne strategien er når det gjelder å skape støtte for saken i vår egen del av verden – den vi kaller den siviliserte. Nyhetene våre har knapt handlet om noe annet det siste året. Legg ned våpnene, jøder! Slutt å forsvare dere! Det fører bare til folkemord, er myndighetenes budskap til jødene.
Det er ikke noe nytt i denne måten å behandle det jødiske folk og deres hjemland på. Det har pågått i et århundre etter at jødene fikk løfte om å få tilbake det hjemlandet de med makt var drevet ut av. Da FN etter selvstendighetskrigen i 1949 besluttet å opprette en egen flyktningorganisasjon for palestinske flyktninger, var formålet å underholde dem som sosialklienter på ubegrenset tid, i påvente av at de en gang skulle vende tilbake til sine tidligere hjemsteder i Israel.
Det var aldri snakk om å repatriere palestinerne i den arabiske verden, slik de jødiske flyktningene fra arabiske land ble repatriert i Israel. Krigen mot den jødiske staten fortsatte i FN-regi helt frem til i dag, da millioner av deres etterkommere fremdeles lever som fanger på FNs almisser. De er alle sammen FNs gisler og FNs våpen i kampen mot Israel. De har vært holdt i fangenskap av FN og araberstatene i 76 år, i påvente av at Israel skal tape eller kapitulere, slik at de kan vende tilbake til det landet deres forfedre flyktet fra.
Denne politikken, som Norge aktivt støtter, er unnfanget med den samme umenneskelighet som det vi i dag ser praktisert hos Israels fiender i den islamske verden. Som utenriksminister Barth Eide uttrykte det i forbindelse med et norsk FN-utspill nylig: «Millioner av palestinere er helt avhengige av UNRWA for å få grunnleggende tjenester som utdanning, helsehjelp og mat. Dersom UNRWA må stenge i Palestina, vil 330.000 barn og unge miste muligheten til å gå på skole. Mennesker som allerede er hardt rammet av krig og konflikt, vil miste framtidshåpet. Dette kan gjøre Midtøsten til et enda farligere sted.» Han legger altså ikke skjul på hva formålet med dette FN-organet er.
Hvorfor holdes disse menneskene som gisler i generasjoner under umenneskelige forhold i FN-leirer hvor de ikke tilbys annet enn opplæring i jødehat og terrorisme? Hvorfor er dette norsk utenrikspolitikk, i stedet for å få dem repatriert til et verdig liv i land som kan ta imot dem om de vil? Har Utenriksdepartementet glemt det store repatrieringsprogrammet Fridtjof Nansen fikk Nobels fredspris for i 1922? Norges, Europas og FNs Midtøsten-politikk viser seg å bygge på den samme ondskapens strategi som Hamas og andre islamske terror-organisasjoner praktiserer i Gaza og andre steder i Midtøsten.
Vi kan ikke fortsette med å holde skjult for folk hva vi er med på. Norges og FNs Midtøsten-politikk har allerede for lengst gjort regionen til et langt farligere sted enn utenriksministeren synes å forstå. Det er det jødiske folk, i og utenfor Midtøsten, som må lide sammen med de millioner av FN-gisler som vi ikke for noen pris vil frigi. Hvorfor skulle Hamas slutte med å ta og mishandle gisler når ikke FN, EU og Norge vil gjøre det? Det er tid for å våkne opp og innrømme at vi kanskje ikke er så mye bedre enn terroristene til å ivareta menneskers humanitære behov. Vi har lenge nok brukt dem som levende skjold i kampen mot Israel. Det er på tide å innse at Israel er kommet for å bli og at alle gislene må settes fri.
Av Per Antonsen