Kommentar

Nylig ble det opplyst at nær tre fjerdedeler av Arbeiderpartiets kandidater til stortingsvalget i 2013 har akademisk utdannelse, mens en drøy tredjedel er vanlige arbeidstagere. Klassekampen innhentet i den forbindelse noen selvfølgeligheter fra talsmenn for det største regjeringspartiet, men én tese fremsatt av stortingspresident Dag Terje Andersen fortjener å dveles litt ved:

En av APs største politiske seire er at alle i samfunnet kan ta seg utdanning.

Vi kan godt akseptere det premiss at alle fikk adgang til å ta utdannelse som resultat av en stor politisk kamp vunnet av AP. Men en seier for AP er ikke nødvendigvis en seier for det norske samfunnet, hvori inngår partiets egne velgere.

Man skal ikke se seg så mye omkring for å stille spørsmålstegn ved om masseutdannelsesbølgen i praksis ble til gagn for Norge. La oss først se litt på tallene:

Det er i dag omtrent like mange med videregående skolegang som det i 1980 var med bare grunnskole. Antallet med lang universitets- eller høyskoleutdannelse er like mange som med kort for tredve år siden. Og antallet med høyere utdannelse av kort varighet har kraftig nærmet seg antallet som før bare hadde videregående. Store deler av befolkningen er altså blitt «oppgradert» et hakk sammenlignet med forrige generasjon.

Spørsmålet er om befolkningen er blitt så mye klokere eller mer produktiv.

For at nivået er blitt senket i skolene, ser ut til å være hevet over tvil. Samtidig har allmennfag fortrengt yrkesfagene. Kravene til «gjennomstrømning» av studenter har hatt samme effekt i akademia, hvor det store flertallet av personer ikke har tatt studier som først og fremst kvalifiserer dem til det vanlige, produktive arbeidslivet.

Mange av personene som har papirer på at de er velutdannet uten nødvendigvis å være det i praksis, og av den grunn ikke får arbeid i konkurranseutsatt sektor, har dermed fått så høye forventninger til fremtidige jobber, langt på vei innfridd av det offentlige i en periode med formidabel velstandsøkning, at de ikke kan tenke seg å arbeide i yrker som var helt kurante livsvalg for foreldrene — i den grad de overhodet kunne omskoleres til snekkere, rørleggere, mekanikere, frisører eller servitører.

Det har på den ene siden resultert i arbeidsledighet som statistisk er kamuflert av trygdeordningene, hvilket har etterlatt et vakuum fylt av innvandrere, som ganske sikkert vil gjøre det de kan for at etterkommerne skal slippe å gjenta deres livshistorie, hva enten det blir som NAV-klienter eller utøvere av yrker med høyere prestisje enn deres egne. I neste runde oppstår så et nytt vakuum som igjen vil fylles av ny innvandring, og slik har man det gående.

På den andre siden er en hær av personer blitt ansatt i talløse administrative stillinger hvor muligheten til å gjøre skade er stor, hvilket da også skjer hele tiden. Resultatet kan stadig oftere leses i avisene, kanskje fordi man nærmer seg et slags metningspunkt for hvor mye inkompetense som tåles. Bent Høie skriver f.eks. om helsevesenet:

De ansatte opplever mer byråkrati og pasientene får ulike helsetilbud avhengig av hvilken region de bor i. Sykehusledelsen får ikke jobbe i fred. Den styrer store virksomheter, men har begrensede ledelsesressurser. De regionale foretakene fjernstyrer sykehusene ved stadig å kreve rapportering, dokumentasjon og overprøver den lokale ledelsen.

Skolelederforbundets Lillan Wittenberg antyder at samme fravær av idyll gjør seg gjeldende i hennes bransje. Rektorene er faktisk så redde for utdanningsetaten, deres egen forvaltning, at de ikke tør å uttale seg.

– Det kan handle om ustabilitet i ledergruppene som følge av mange beordringer. Jeg tror også det kan skyldes skolebehovsplanen, som gir økt antall elever. Det er rektor som må si nei til elever det ikke er plass til. I tillegg er det et sterkt press på rektorer som har svake resultater.

Eksemplene er ikke enestående, og langt fra begrenset til disse to sektorene. Av og til er det ikke så mye skade igjen å gjøre heller, for vi har f.eks. forsvarsbyråkrater uten å ha noe forsvar og jernbanebyråkrater som drøfter om en gjengrodd og dels overasfaltert jernbanelinje hvor det ikke har gått tog siden 1977 er å anse som nedlagt.

Man er altså endt opp med et høyt antall personer som selv ikke kan arbeide som leger, sykepleiere, lærere, ingeniører, jernbaneteknikere, offiserer etc., men som gjerne kan gjøre livet surt for folk som kan noe og gjør noe (og dermed gjør menneskelige feil av og til) ved å pålegge dem dokumentasjon, rapportering og evaluering, naturligvis med fare for at det hele vil resultere i potensielt ødeleggende dekreter ovenfra, med mindre man pynter på virkeligheten, hvilket utvilsomt skjer på industriell skala landet rundt.

Et pragmatisk forhold til sannheten er forresten ikke noe som bare finnes i kommunikasjonen mellom førstelinjen og forvaltningen, det manifesterer seg internt i forvaltningen også. Berit Aalborg minnet om det departementenes stedfortredende sikkerhetssjef Jorid Bodin sa til NRK i september:

– Jeg dokumenterte en kultur der Fornyings- og administrasjonsdepartementet, på tross av øremerkede bevilgninger til sikkerhet, i liten grad omsatte disse til resultater. Samtidig ble det brukt mye energi på å tildekke faktiske forhold, slik at den reelle sikkerhetstilstanden ikke skulle bli kjent for tilsynsmyndigheter som Riksrevisjonen og for sikkerhetsledere i andre departementer.

Informasjonen ble gradert av hensyn til rikets sikkerhet, og Bodin var snart ute av jobben. Mon tro om ikke selve graderingen svekket rikets sikkerhet mer enn kunnskapen om den harde virkelighet.

Såkalt høyt utdannede mennesker sitter altså i hver sine kontorer og tilslører fakta. De lyver til hverandre i frykt for sannheten, og den som hopper av karusellen skvises ut. Det var neppe perfeksjonering av karakterbrister som var meningen med å gi alle adgang til utdanning. Ville det ikke vært bedre for alle om disse personene heller jobbet i barnehage, satt i kassen på super’n, kjørte trikken, vedlikeholdt fregatter, patruljerte svenskegrensen, reparerte sykler, måkte snø på fortauene eller skiftet laken på hotellsenger?

Den store politiske seieren for Arbeiderpartiet resulterte altså i en senkning av kravene til elever og studenter som gjør det viktigere enn før å ha de rette foreldrene og stikker kjepper i hjulene for morgendagens klassereiser, en nedlatenhet overfor reelt arbeid til normal lønn, og streben etter bedre lønnede posisjoner hvor det gjøres innbilt arbeid — med en noe mer luksuriøs livsstil som erstatning for ødelagt yrkesstolthet og samvittighet. Selvrespekt og produktivitet i bytte mot dyrere konjakk og helgeturer til London.

Dette har utryddet personlig og profesjonell kompetanse for alltid, svekket moralen, ødelagt omgangsformer, gjort store deler av befolkningen passiv, gjeninnført klasseskillene og lagt landet åpent. Igjen på veien ligger tilliten mellom borgere og lojaliteten til samfunnet også.

Det var litt av en pris å betale for seieren.