foto: YouTube

Aktivistene ved Kunsthøyskolene i Oslo (KHIO) har ikke tatt mye lærdom av den opphetede debatten i sommer og utover høsten. Like før helgen ble alle studentene innkalt til møte og en markering av den påståtte strukturelle rasismen på KHIO og i samfunnet for øvrig. 150 studenter møtte opp, det samme antallet som underskrev oppropet i sommer og var adressert til høyskolens ledelse.

Oppropet fra den gang ble igjen repetert, med de samme kravene som de 150 studentene mente måtte gjennomføres for at Kunsthøyskolen skulle kunne bli en demokratisk og rettferdig institusjon. Her er noen av kravene: 1. BIPOC-representasjon (Black, Indigenous, and People of Color) i alle demokratiske prosesser, utvalg og administrative avdelinger. 2. Datainnsamling og dokumentasjon av rasisme, homofobi og transfobi. (Før innsamling og dokumentasjon ble igangsatt burde studentene henvise til faktiske hendelser.) 3. Obligatorisk antirasistisk kursing av ansatte og studenter. 4. Undervisning i BIPOC-kunsthistorie, dekolonialisering, interseksjonell feminisme og skeiv teori – blant annet.

Dette er altså oppskriften på hvordan Kunsthøyskolen skal bli en demokratisk institusjon som et mindretall av politiske aktivister krever å få gjennomført. De har langt fra full oppslutning blant studentene, som i antall er rundt 500. Aktivistene er altså i mindretall, men dominerer allikevel miljøet ved å spre frykt og ideologisk vranglære. Mange av studentene tør ikke si hva de mener, de kan bli utsatt for personlig trakassering og faglig nedrakking. KHIO er ikke lenger et studiested hvor kunstfaglig skolering står i fokus.

70-tallets kulturmarxistiske hjernevask i frihetens og demokratiets navn gjentar seg, nå med andre totalitære temaer på paletten. Kunstutdanningen skal nå styres etter andre prinsipper, metoder og målsetninger, som nedprioriterer det kunstneriske innholdet og den personlige utviklingen. Det ble tydeligvis for mye uro og bråk for den venstreradikale rektoren Måns Wrange, som var en varm støttespiller for aktivistene. I forrige uke trakk han seg fra stillingen og dro tilbake til Sverige.

Når skipet ser ut til å synke så er ikke kapteinen den første til å hoppe av, det er mer vanlig på italienske cruiseskip. Det forlyder at flere i toppledelsen også er på vei ut av KHIO, som mer og mer får karakteren av en mislykket kunsthøyskole. Situasjonen minner sterkt om tilstanden ved Roskilde universitetcenter på 70-tallet da venstreradikale aktivister av typen marxister og leninister overtok styringen av utdanningen. Det gikk så dårlig at centeret ble satt under administrasjon og politiseringen kjørt på skraphaugen.

Wranges råd til styret når en ny rektor skal velges, er å finne en kandidat som er «nøytral». Om han mener politisk nøytral eller en profesjonell spyttslikker, vites ikke, men å ta jobben som rektor for dette politiske rottereiret vil nok for de fleste bety et faglig selvmord. På et eller annet tidspunkt må departementet gripe inn og stagge rottene, men aller helst reorganisere hele kunsthøyskolen og legge til rette for en utdanning i kunstneriske fag. En fagutdanning studentene kan ha nytte av i sitt fremtidige virke som profesjonelle kunstnere. Så får de heller drive med antirasisme, dekolonialisering og skeiv teori på fritiden.