I am queen Mary-statuen i København er symbolet på den nye tid. Et monument over en slaveopprørsleder i Karibien, modellert etter et bilde av Black Panters-helten Huey Newton, plantet midt i kolonihovedstaden København. Et symbol på triumf. Foto: Pburka. Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 International

Professor Stian Grøgaard ved Kunsthøgskolen i Oslo er bekymret og skremt over det identitetspolitiske opprøret ved arbeidsplassen. I et intervju med Klassekampen (12/8) uttrykker han både uro og engstelse for at de radikale aktivistene er ute etter en maktovertagelse som vil tvinge de ansatte og studentene inn i faglig ufrihet og kunstnerisk ensretting. Grøgaard har tydeligvis merket dette antidemokratiske presset på arbeidsplassen, men nevner ingen situasjon der han har markert sin egen mening. Det er visstnok farlig, selv for en professor.

Det er utrolig å høre en voksen mann jamre seg over det nye klimaet på Kunsthøgskolen, som tvinger selv en professor til selvsensur.

Det var andre tider for 30 år siden, da Stian Grøgaard var frontfigur i forvandlingen av Kunsthøgskolen til en teorifiksert undervisningsinstitusjon. Den gang ble kunsten definert som en konseptuell størrelse, verkbegrepet eliminert og det kunstneriske bestemt ut fra begreper og abstrakte teorier. Kulturtenkningen var dominert av franske post-strukturalister og amerikanske kunstteoretikere som dekonstruerte all kunst til filosofiske begreper og kontekstuell språkbruk.

Både skjønnheten og sannheten forsvant.

Teoriprofessor Stian Grøgaard hevder nå i Klassekampen at «det var lettere å være uenig tidligere, klimaet var mer avslappet». Klart det, Grøgaard hadde lagt opp til et regimeskifte som gradvis forvandlet det praktiske kunststudiet til en akademisk utdanning ut fra vitenskapelige metoder og teoretisk baserte strategier. Etter mange år med kunstteoretisk hjernevask roet nok både studentene og klimaet seg. Stian Grøgaard ble på en måte kunstens kloke landsfader som ga studentene en ny identitet i kraft av forskning og vitenskap. Nå slår han alarm i Klassekampen og blåser til strid mot identitetspolitikkens undergraving av teorimakten.

Aktivistene er ikke primært opptatt av å fjerne teorimakten, men å gjennomføre et regimeskifte der maktmennesker som Stian Grøgaard vil miste sine privilegier og sin posisjon. Nå får professoren smake sin egen medisin. Det samme skjer med venstresiden i Klassekampen, som på 70-tallet revolterte mot borgerskapet og det liberale demokratiet. De sto på barrikadene og viftet med bilder av Marx, Lenin, Stalin og Mao. De ville ha «væpna revolusjon» og trakasserte annerledes tenkende et helt tiår. Nå blir de rammet av den samme intellektuelle galskapen, en irrasjonell identitetspolitikk med et hyperradikalt krav om regimeskifte og nedbygging av maktstrukturer på alle områder i samfunnet.

Det var vel ikke annet å vente enn at Stian Grøgaard søkte trøst og støtte i Klassekampen. Der i gården har de lang erfaring med indoktrinering og teoretisk skolering i den rette tro, og kan sikkert bistå den skremte professor med politisk og moralsk nødhjelp, men ingen gode råd om motstandskamp. Slik professoren nå jamrer seg og er redd for å si sin mening i jobbsammenheng trenger han å bli styrket i sitt mot og i sin kampvilje. Den slags manglet han ikke på 90-tallet, men noen blir veike i medvind. Nå må han manne seg opp og kjempe for Kunsthøyskolens frihet og faglige identitet, ikke sutre og drive selvsensur når klimaet hardner til.

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Finn flere titler på forlagssiden!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂