Kultur

Billy Childish Billy and Dolli (1996) Wikiart.org

Det er mange som ikke skjønner noe av samtidskunsten. Ikke er det mulig å se hva den forestiller, og gjennomgående mangler den preg av profesjonelt håndlag, snarere av slurv og udugelig læring. I dag har vi fire kunstakademier og en rekke kunstskoler som klekker ut stadig flere kunstnere, men den faglige profesjonaliteten blir bare dårligere. Med tanke på at det kunstneriske utdanningssystemet de siste 40 årene er blitt oppgradert til akademisk nivå, på linje med universitetene, synes allikevel det faglige innholdet i utdanningen å ha blitt magrere og mer utvannet.

Når man kan få en mastergrad i kunst ved å slikke på en trepinne et halvt års tid, for å belyse hva arbeid er, så skjønner man jo at utdanningen ikke akkurat utvikler noen kunstnerisk kreativitet eller faglig profesjonalitet. Når slike forskrudde prosjekter godkjennes og gir studenten en mastergrad, må det være noe grunnleggende feil med utdanningens innhold og faglige styring. Hele kunstfeltet synes å være infisert av en antifornuft som bekjemper enhver estetisk målestokk og bearbeidet materialitet.

Jeg husker en episode fra Knut Roses tid som professor ved Kunstakademiet. Studentene malte akt og Rose gikk runden med korreksjon. Da han kommenterte akten til en av studentene og ga råd om en enkel justering og forbedring, protesterte studenten. Han ville ikke endre noe, for han følte det sånn. Rose hadde merket slike tendenser tidligere og skjønte at kunstnerspirenes følelsesbaserte holdning ikke lenger ga rom for faglig læring. De var allerede kunstnere og dermed fullbefarne autoriteter i faget. Knut Rose sluttet da også som professor. Han var ikke uten følelser, men undervisning forutsatte fornuftig dialog.

I årene etter marxist-leninistenes jernhårde kustus over kunstfeltet ble det en periode med følelsesbasert kreativitet. Da ynglet det med ekspresjonistiske strømninger som kokte av emosjoner og subjektive eksponeringer. Det ble mange artige bilder, men de manglet en rasjonell og disiplinert styring som åpnet for kunstnerisk dialog. En slik kunst på selvets grunn og uten håndverksmessig forankring lot seg på 90-tallet lett dupere av en kunstteori som hevdet at verket var overflødig. Når ingen heller hadde lært seg å formgi et kunstnerisk objekt, kunne man like gjerne droppe verktilvirkningen og heller hente noe skrap fra fyllinga, peke på det og utnevne det til et kunstverk.

Klart denne konseptuelle strategien var gefundenes fressen for ubegavede og uskolerte kunstnergenier. Nå kunne de føle like mye som før uten å formgi noe som helst, og i tillegg ha full intellektuell ryggdekning i en ukontrollerbar påstand om begrepenes kunstneriske bærekraft. Teorien om denne typen konseptuell kunst er egentlig en immuniseringsstrategi som umuliggjør kvalitetsvurdering og seriøs analyse. At enkelte kunstnere får høy prestisje og selger som hakka møkk, for å bruke en relevant metafor, sier ingen ting om objektenes reelle egenskaper, bare at de er sluset gjennom et institusjonelt hegemoni og støtteapparat med uimotsigelig makt.

Nå hører jeg til en eldre generasjon, for hvem årene ved Kunst- og håndverkskolen samt Statens kunstakademi innebar solid undervisning i praktisk håndverk og kunstnerisk formgivning. For meg var det nyttig og viktig erfaringskunnskap av to grunner. For det første kunne jeg jobbe som profesjonell billedkunstner, for det andre ga denne erfaringskunnskapen meg et solid grunnlag for en dypere forståelse av det kunsthistoriske materialet. Uten en slik praktisk erfaringskunnskap vil et studium i kunsthistorie bare bevege seg på overflaten av faget, og ikke fange opp tidsåndens nærvær i formen.

Når hverken formen eller innholdet er implementert i et kunstobjekt, finnes det selvsagt ingen empirisk tilgang på det kunstneriske. Da hjelper det heller ikke å peke og si at dette er kunst, for det kunstneriske ligger jo ikke i den gjenstanden man pekte på, men i en konseptuell dimensjon man bare kan tenke. Så hvorfor da peke mot et konkret objekt, når man heller burde peke på sitt eget hode. Det bringer oss naturligvis ikke nærmere det kunstneriske, bare at vi skjønner hvor galskapen er situert.

På en måte har den konseptuelle vendingen, fra håndverk og praktisk formgivning til ideer og begreper, gjort kunstutdanningen helt overflødig og studieårene bortkastet. Akademienes kunstpedagogikk burde ta lærdom av peketeorien og bare rette fingeren mot nye studenter og si: Du er kunstner og du er ikke kunstner. Så enkelt kunne det bli, de har jo ingen ting å lære annet enn teoretisk pølsevev, og jobben ville vært unnagjort på en formiddag. Tenk hvor mye staten kunne ha spart hvert studieår. På den annen side må jo kunstnerspirene ha noe å leve av etter utpekingen, nå er de godkjente kunstnere, så vinninga går nok opp i spinninga.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok «Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her!