Per Kleiva er blant elevene som havnet i kjelleren. Her: Blader fra imperialismens dagbok.

Den strevsomme veien i en kunstnerkarriere går vanligvis gjennom kunstakademiene. Der blir elevene/studentene innviet i fagets forskjellige teknikker og veiledet videre for å oppnå kunstnerisk kompetanse på et høyt nivå. Ved årsavslutningen til Kunstakademiet i Oslo har det siden 1954 blitt laget en utstilling der kunstnerspirene viste verker av ulikt slag. På disse mønstringene gjorde Kunstakademiet enkelte innkjøp av malerier, grafikk eller skulpturer, som med årene ble til en interessant samling der institusjonen kunne dokumentere kvaliteten og egenarten hos sine mest talentfulle kunstnere.

Nå viser det seg at Kunstakademiet, som burde ha respekt for profesjonen og de verker som ble ervervet, ikke har brydd seg filla om samlingen. Den har blitt stablet hulter til bulter i et kaldt kjellerlokale sammen med redskaper og annet vaktmesterutstyr. Det har neppe vært særlig gunstig for verkene, og per i dag er det ingen som vet hvilke skader samlingen er påført. Enkelte av verkene er visstnok også donert bort til verdige ansatte på høyt nivå. Stort sett har de ansvarlige ved institusjonen lukket øynene for verkenes tilstand og verdi.

I følge Riksarkivets oversikt over innkjøpte arbeider inneholder samlingen over 400 arbeider der man finner kjente navn som Frans Widerberg, Per Kleiva, Kåre Tveter, Per Ung, Kjell Nupen, Bjørn Ransve og mange andre som er og har vært sentrale i norsk kunst siden 50-tallet. Det de laget under studietiden var kanskje ikke mesterverker, men de er allikevel av stor kunsthistorisk interesse. Nå kjenner jeg en del av dem fra min egen studietid på Kunstakademiet, og mange var uten tvil meget begavede kunstnere.

Tidlig på 80-tallet dukket det opp et kunstsyn blant kunstnerne og den institusjonaliserte kunstutdanningen som var lite verkorientert. Kunstens gjenstandskarakter ble oppfattet som et sidespor, for det kunstneriske var et konseptuelt fenomen. Klart dette skapte en likegyldighet i forhold til fysisk formgivning og verkoppfatning. Det er tydelig at denne likegyldigheten også har spredd seg til Kunstakademienes ledelse og forvaltningsansvar. Hvorfor skal disse institusjonene da ta vare på utdaterte gjenstander som i deres øyne representerer en kunstnerisk avsporing og estetisk vranglære?

Ja, det er all grunn til å stille spørsmål. Det mest nærliggende er om Kunstakademiene har gått fra vettet, skjønt det er vel mer sannsynlig at de er blitt dekonstruert og nullstilt i både kulturelle forpliktelser og kunstnerisk ansvar. Når enkelte kunstnere blir innkjøpt til museer med bilvrak, svarte pumpeslanger, rotter på glass, stabler med trevirke eller brukte møbler, så måtte selvsagt kunstakademiene justere kriteriene i undervisningen. Egentlig trengtes det ikke, for de ansatte professorene var selv samtidskunstnere og innforstått med de nullstilte standardene i estetikken.

Nå er det blitt mye bråk i mediene om denne kunstakademiske uforstanden. Ikke bare enkelte kunstnere og kunsthistorikere er blitt opprørt, men også det kunstinteresserte publikum. Når folk også har sett Kunstakademiets avgangsutstillinger fra de siste årene, så skjønner de selvsagt hvorfor denne samlingen av malerier, skulpturer og grafikk blir stuet bort og gjemt. De forteller jo om kvalitet og kunstnerisk mening. Da blir det også forståelig hvorfor samtidskunstnerne ikke vil vite noe om kunstens historie. Den er jo en trussel mot deres egen mangel på kreativitet, og permanente statsstøtte.

 

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂