Sakset/Fra hofta

Ut fra overskriften «Med lukkede øyne» har nå Munchmuseet prøvd å etablere en kunstnerisk dialog mellom Edvard Munch (1863-1944) og Paul Gauguin (1848-1903). Om noen skulle være i tvil, så referer ikke overskriften til museets faglige kuratering og dømmekraft, hvilket er det mest åpenbare, men til et par uttalelser fra de to kunstnerne. Gauguin har visstnok en gang sagt at «han lukket øynene for å se», mens Munch på sin side har uttalt at: «Jeg maler ikke det jeg ser, men det jeg så».

Disse to sitatene har Munchmuseet koblet sammen og valgt som ledetråd for utstillingen, ut fra den tolkning at de to kunstnerne vil fortelle oss at det er de indre syner som teller. Nå er det vel høyst tvilsomt om Munch og Gauguin ville ha godtatt at de malte med lukkede øyne, neppe heller at de skapte sine bilder ut fra indre syner. For i begge tilfeller handler det om å synliggjøre et motiv på sansningens premisser, og kunstnerne vil selvsagt at vi primært skal se hva de har synliggjort, enten bildet nå er fusjonert ved hjelp av følelser, symboler eller rene sansedata.

Munchmuseets behov for å vinkle dialogen mellom Munch og Gauguin på bakgrunn av de indre syner, er ikke bare søkt, det er også kunsthistorisk ønsketenkning. Selv om begge kunstnerne tok i bruk grafikken, og særlig tresnittet, som en fruktbar teknikk, er det allikevel få kunstneriske berøringspunkter mellom dem. Munch har neppe truffet Gauguin, og har trolig heller ikke sett hans grafikk i sine formative år. Gauguins interesse for det primitive og ungjentene på Tahiti lå heller ikke i Munchs gate. Mens Gauguin flyktet fra det moderne, fra kone og barn og levde livet blant de innfødte i Sydhavet, malte Munch det moderne menneskets kriser under samtidens snusfornuft.

Går man de utstilte bildene etter i montering og kobling virker dialog-perspektivet temmelig konstruert. I utgangspunktet fikk Munchmuseet tilbud om å vise private samlinger med Gauguins grafikk, formidlet av Galleri K. Men å takke ja til et slikt tilbud virker nokså dubiøst, om det ikke ble pakket inn i et for museet faglig aktverdig utstillingsprosjekt. Vi vet jo at samlere og investorer over hele verden står på døra til prestisjefylte museer og kunstinstitusjoner for å få kvalitetssikret sine samlinger med høyverdig utstillingsplass.

Munchmuseets kobling mellom Munch og Gauguin virker hverken faglig gjennomtenkt eller kunsthistorisk godt nok begrunnet. Katalogforordet strever da også med å få kontaktpunktene på plass, men det blir ikke mye dialog ut av det, tvert imot. Det er jo ikke noe nytt i Munchmuseets utstillingspraksis, som gang på gang har misbrukt Edvard Munchs kunst til koblinger med arbeider av ubegavete kunstnere. Nå er ikke Paul Gauguins grafikk av den sorten, men hans grafiske produksjon er på langt nær så interessant og dybdeborende som det Munch har skapt på grafikkens område. Nå må snart Munchmuseet åpne øynene.

 

Munchmuseet: Med lukkede øyne.
Edvard Munch og Paul Gauguin, Grafikk, skulptur, maleri
Varer fra 17/2 til 22/4, 2018