Det er prisverdig at våre museer går nye veier for å aktivisere sine samlinger og å trekke nytt publikum til spektakulære mønstringer. I mange år har Munchmuseet gjort en betydelig innsats på det sporet, både når det gjelder forskning og interessante utstillinger. Trolig fordi museet har hatt en faglig stab som alltid har hatt solide kunnskaper i kunsthistorie, paret med sansen for kunstnerisk kvalitet og tematisk dybde, samt et seriøst formidlingsansvar.

Men den tiden er tydeligvis forbi. Nye koster har nå inntatt posisjoner i museet og utarbeidet en formidlingsprofil som passer dårlig til Munchs maleriske prosjekt og motiviske engasjement. Her tenker jeg spesielt på den serien av utstillinger der Munchs bilder blir mønstret sammen med arbeider av kunstneriske minusvarianter som Bjarne Melgaard og Robert Mapplethorpe. Hvilke utvalgskriterier Munchmuseets faglige ledelse har benyttet for å hente inn de to kunstnerne, er litt av en gåte. Noe kunstnerisk slektskap med Munch finnes ikke, derimot har de to en felles interesse og legning for det mannlige underliv.

mapplethorpe.patti.smith

Foto: Robert Mapplethorpe med Patti Smith. Mapplethorpe var del av the rock scene, sammen med Andy Warhol. Ettertiden har levd høyt på denne tiden og mytologisert den. Den mørke siden er der, men også den vises nå i kunstmuseer uten å problematiseres. Sadmosochisme er blitt del av den gode smak.

Sett i forhold til Munchs mangfoldige motivkrets skal man lete lenge etter en tilsvarende interesse.

ANNONSE

Riktignok mangler det ikke på skildringer av nakne menn og kvinner, men kjønnsfokuseringen er ikke betinget av en homofil legning som dveler ved det sadomasochistiske og perverse. Mapplethorpes fotografiske skildring av mannlige kjønnsorgan, romper og endetarm er neppe noe å servere  småbarn og forfinede kultursjeler. Skjønt jeg har jo hørt fornemme vestkantfruer stønne: Du, så deilig rå han er!

Nå er det neppe den slags reaksjoner staben på Munchmuseet forventer ved å vise Mapplethorpes analfikserte billedverden. Nei, der håper ledelsen på protester og moralsk fordømmelse, og at mediene vil koke av rasende innlegg fra opprørte personer. For hensikten med en slik utstilling er å provosere publikum, sier museets direktør Stein Olav Henrichsen. Engasjement er stikkordet, og da må man ikke være engstelig for å støte noen. Derfor vil nok mange bli bestyrtet i sin angst for det homoerotiske. Men det er det som beveger verden fremover, hevder direktøren.

mapplethorpe

Foto: Mapplethorpes Man in polyester suit, er blant hans mest kjente. Sotheby solgte en kopi i oktober i fjor for nesten 500.000 dollar. Bildet ble presentert i katalogen: Robert Mapplethorpe’s iconic Man in Polyester Suit—made at the peak of his abilities as a photographer, and just as his work was beginning to attract international attention—became a signature image within his oeuvre from the time of its creation in 1980.  It was frequently exhibited during Mapplethorpe’s lifetime, and illustrated in the accompanying publications and other catalogues of his work. In 1981, Mapplethorpe featured it in his Z portfolio of black male nudes.  The provocative nature of the image, the technical perfection of its execution, and the extreme reactions it inspired, make Man in Polyester Suit an encapsulation of Mapplethorpe’s impact upon the art and culture of the 20th century.  Thirty-five years after its making, when Mapplethorpe and his work are receiving renewed attention, Man in Polyester Suit has lost none of its resonance. sothebys.com

Nå er det homoerotiske neppe noe som i dag plager en rutinert utstillingsvandrer. Det å være homse er nå så alminneliggjort at folk knapt leer på et øyelokk. Og godt er det. Derimot vil publikum bli støtt av Mapplethorpes monomane kretsing om det mannlige underliv og endetarms- åpning. Denne kretsingen er bakstreversk på to måter. For det første ved at kunstsmaken sitter i baken, for det andre at kunstneren aldri ble frigjort fra det anale stadium. Pottetreningen ble tydeligvis for tøff, og estetikken der etter.

Edvard Munch gikk uten tvil glatt igjennom pottetreningen og tok de maleriske og menneskelige utfordringene med åpent sinn og fristilte sanser. Derfor hefter det heller ikke noe forkvaklet ved hans mannlige kjønn og billedverden. Kjønnsproblematikken er personlig og tidstypisk, men løst med malerisk presisjon og tematisk dybde. I Mapplethorpes fotografier dominerer en sanselighet som ustanselig graviterer mot endetarmen og den traumatiske pottetreningen.

Å sammenstille hans fotografier med Munchs bilder er helt på trynet. Det finnes hverken visuelle likheter eller tematiske berøringspunkter av vesentlig art. Parallellføringen har noe forpint og fordekt over seg, som om den traumatiske pottetreningen også plager Munchmuseets faglige stab. Når vi vet at neste mestermøte, etter Munch og Mapplethorpe, er mellom Edvard Munch og superhomsen Jasper Johns,  så blir utvalgskriteriene nokså mistenkelige.  Jasper Johns, en amerikansk pop- og dadakunstner, er dessuten den av de utvalgte som åpenbart har minst tilfelles med Edvard Munchs billedverden.

Denne mistanken om at Munchmuseet bedriver en fordekt homoerotisk propagande, blir bekreftet gjennom navnet på det nye Munchmuseet i Bjørvika. Alle vet at det kalles Lambda, og noen at navnet refererer til den ellevte bokstaven i det greske alfabet, men det få kjenner til er at Lambda, eller Lambda Legal, er en amerikansk organisasjon som kjemper for homofile, lesbiske og transpersoners rettigheter i USA. En tilfeldighet kanskje, men det er da et merkelig sammentreff.

Forøvrig virker det nokså hult og usmakelig når museumsdirektør Henrichsen i mediene brauter med den historiske avantgardens frigjøringsretorikk. Som om Munchmuseet er en institusjon som alltid fronter kunstens frihet. Med tanke på at direktøren sitter i en fet stilling og risikofritt kan si og mene det han vil, godt beskyttet av sin institusjonell maktposisjon, er hans avantgardepositur ganske kvalmende. Institusjonsmakten har aldri vært på avantgardens side, bare motarbeidet den, eller kjøpt den opp.

Det sier jo mye om situasjonen når Munchmuseet med denne utstillingen baserer seg på utlån fra Mapplethorpe-samlingen til Stein Erik Hagen. En transaksjon som både kvalitetsikrer og legitimerer  samlerens investeringer. Dette er en trend som de store internasjonal investorene i stigende grad forsterker. De låner ut sine samlinger, eller deler av den, til høyt respekterte museer, for å få oppgradert verkenes kvalitet og økonomiske verdi. Det er en betenkelig utvikling. Museene blir gisler for pågående og griske samlere.

 

 

Munch + Mapplethorpe

Varer fra 06.02-25.05

mer om utstillingen og åpningstider her

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629