munch.sengeteppe

Munchmuseets serie med håndplukkede kunstnere som har fått kreative impulser av Edvard Munch, er nå i sluttfasen. Siste mann ut er amerikaneren Jasper Johns. De tre foregående var Vincent van Gogh, Bjarne Melgaard og Robert Mapplethorpe. At van Gogh ble koblet til Munch var faglig sett forståelig. Det ga både kunstnerisk og kunsthistorisk stor uttelling, men hva Melgaard og Mapplethorpe har med Munch å gjøre, er helt ubegripelig. Museets faglige stab har nok her hatt helt andre interesser å markedsføre enn det historiske og spesifikt kunstneriske.

Da Melgaard og Mapplethorpe ble plassert i Munchs seng, så var det selvsagt en kunstnerisk provokasjon og et kommersielt stunt. Kort sagt et lidderlig publikumsfrieri der museumsledelsen opptrådte som estetiske halliker. I det sirkuset ble Edvard Munch og hans kunst misbrukt på det groveste. Det merkelige er at ingen med faglig tyngde i miljøet forsvarte ham. Noe de neppe gjør i denne runden heller, trolig av faglig feighet, eller kunstpolitisk opportunisme.

Jasper Johns dukket opp i det amerikanske kunstfeltet på 50-tallet. Fortsatt var det kald krig mellom kommunistland og de vestlige demokratier, et motsetningsforhold som preget amerikansk kunst og kultur gjennom hele 40- og 50-tallet. Johns ble i liten grad preget av den herskende abstrakte ekspresjonismen, men var allikevel dypt forankret i den amerikanske kulturen, eller mer presist: populærkulturen. Det ble det mye popkunst av.

ANNONSE

jasper.johns.stars&stripes

Et av de mest slående uttrykk for Johns rotfeste i amerikansk livsstil og populærkultur, er hans mange varianter av Stars and Stripes. Flagget var en viktig symbolbærer for Johns, ikke minst fordi han under Koreakrigen i en toårsperiode var utplassert til militærtjeneste i Asia. Tematiseringen av det amerikanske flagget er nok det folk flest forbinder med Jasper Johns kunst. Hans øvrige popkunst er helt uinteressant, og like trivielt blir uttrykksregisteret selv etter han går over til å male nonfigurative bilder på 60- og 70-tallet.

munch.gulvur

Det er i den perioden Johns begynner å male abstrakte mønstre av den typen vi finner på Munchs sengeteppe (I maleriet «Mellom klokken og sengen» 1940). Nettopp i denne skraverte mønsterlikheten har Munchmuseet funnet det edleste gull og den faglige bekreftelsen på at Edvard Munch og Jasper Johns er kunstneriske genier av samme støpning. Inspirasjonskilden er åpenbar og av banal betydning. Men mønsteret på Munchs sengeteppe blir allikevel et ugjendrivelig bevis på åndelig og kunstnerisk slektskap!

Selvsagt måtte det være et sengeteppe, og ikke et gulvteppe. Sengen har jo langt mer å by på enn en skarve fillerye. Noe som sikkert Munchmuseets ledelse har hatt stor sans for når de har søkt etter kontaktpunkter og meningslikheter. For det ligger mye dyp mening i en seng og et sengeteppe. Sistnevnte kan jo faktisk også være et likklede, riktignok noe livlig, men dog et dødssymbol. Ikke en ueffen tolkning med tanke på at den gamle Munch står mellom gulvuret/tiden og sengen/sengeteppet, der sistnevnte kan være et egnet sted for en lit de parade.

Munchs gamle sengeteppe er for øvrig med på utstillingen, pent plassert på en lav sokkel. Det er bare kunstneren som mangler. Merkelig at ingen har balsamert ham, slik man gjorde med Lenin i Sovjetunionen, men nå er det vel for sent. Skjønt Munchmuseet kunne jo lage en voksfigur, slik at sengeteppet ikke blir så isolert og ensomt. Med den dempede belysningen som nå er i rommet ville Munch-figuren og sengeteppet hatt en enorm effekt. Ja, så sterk at en Damien Hirst ville ha blitt grønn av misunnelse, men også inspirert til å iscenesette sin egen død, på et beslektet sengeteppe.

Ja, slik kan man fantasere og spekulere, helt uavhengig av tids- og kulturkontekst. Munchs sengeteppe er i alle fall blitt en udødelig relikvie, mer viktig enn kunstnerens verker. Bare fordi det har en tidstypisk design, som er helt uten relevans for Jasper Johns kunst- og kulturhistoriske kontekst. Munchmuseet kunne like gjerne ha fokusert på penselbruken, pigment- blandingene og bindemidlene, gjerne lerretstypene og arten blindrammer. Her er det ennå uutforskede temaer. Hvis man nå skal grave etter sammenhenger som betyr null og niks. I alle fall i forhold til den meningsdimensjon som Edvar Munch prøvde å synliggjøre i løpet av et langt kunstnerliv.

Munchmuseets kobling mellom Edvard Munch og Jasper Johns er enda mindre faglig begrunnet og troverdig enn samkjøret mellom Mapplethorpe og Melgaard. Johns er en renspikka modernist som tror at kunsten sitter i øyet, og ikke sjelen og sinnet, som hos Munch. Selv popkunstens til Johns er et overflatefenomen. Slik er det også i senere år, da han begynner å lage halvfigurative bilder, som på uttrykksplanet er helt poengløse, men utstyrt med titler som simulerer noe diffust og dypsindig i retning av Munch.

Det mest åpenbare ved Jasper Johns kunst er at den i alle år eksponerer det man i post- modernistisk sjargong kaller det vesentlig overfladiske. Det er vel også derfor Munchmuseet er så fascinert av den. Men i den tradisjonen finner vi ikke Edvard Munch. Han surfer aldri på overflaten, selv om han trenger et sengeteppe i nye og ne. Munch borer i dybden og løfter frem de livsproblemer som det moderne menneske baler med. På det plan finner vi det relevante sammenligningsgrunnlag og de adekvate utvalgsprinsipper som ledelsen ved Munchmuseet burde velge kunstnere ut fra. Ikke et traurig sengeteppe.

 

Munchmuseet:
Jasper Johns og Edvard Munch
malerier, trykk, tegninger

Varer fra 18/6 til 25/9 2016

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629