Abdul Karen med grønt skjerf. Foto: Munchmuseet.

Munchmuseet har i lengre tid jobbet med utstillingen «Gi meg et navn». Det dreier seg om utvalgte arbeider som etter museets oppfatning gir uttrykk for rasisme og etnisk diskriminering på tittelnivå. Mot et aktuelt bakteppe av woke og identitetspolitikk har altså Munchmuseets faglige ledelse funnet det opportunt å oppdatere Edvard Munchs verker til et mer politisk korrekt nivå. Man må jo tute med de radikale ulvene som er ute. Foreløpig dreier det seg bare om å gjøre billedtitlene mindre anstøtelige og krenkende for folk med en annen hudfarge og etnisk opprinnelse. Å endre motivene vil nok bli mer problematisk.

Det heter på forsiden av Munchmuseet.no:

Kan Edvard Munchs bilder av Sultan Abdul Karem hjelpe oss å forstå våre egne fordommer? Med denne utstillingen på Tøyen retter vi fokus mot fortidens forestillinger om etnisitet og rase, og aktualiserer museets egen rolle i lys av vår tids spørsmål omkring rasisme, identitet og mangfold.

Munchmuseets kurator Lars Toft-Eriksen sammen med kuratorkollega Mohammed Abdi har støvsugd Museets billedarkiver på jakt etter motiver og titler som må endres. Nå dreier det seg bare om et fåtall bilder som kuratorene mener har rasistisk relevans, så strategien har ikke vært så fruktbar. Det eneste kuratorene har funnet er at Munch ved noen anledninger har brukt en svart mann som modell og enkelte ganger endret tittel på verket. Med tanke på Munchs enorme produksjon kan man ikke akkurat si at kuratorene har funnet omfattende og oppsiktsvekkende belegg for rasisme. Dette er spikersuppe uten spiker, men stappfull av venstrevridd woke-propaganda:

«Neger med grønt skjærf» var lenge tittelen på et av bildene i museets samling. Et portrett av en mann av afrikansk opprinnelse som Edvard Munch møtte da han besøkte det tyske sirkuset Hagenbeck som var på turné i Oslo i 1916. Munch malte flere bilder av denne mannen, som på sirkuset gikk under navnet Sultan Abdul Karem. Da Munch stilte ut portrettene av ham, forble imidlertid Karem navnløs. I stedet fikk bildene titler som i dag kan oppfattes som rasistiske og diskriminerende, og som museet nå er i ferd med å revidere.

Så kommer rosinen i pølsen:

Hva vil vi kalle bildene av Sultan Abdul Karem i dag? Dette spørsmålet kan du være med å svare på, ved å ta bilde av kunstverket, og komme med ditt tittelforslag i sosiale kanaler merket med #gimegetnavn.

For bildene har aktualitet i dagens samfunn, må vi forstå:

Samtidig trekker vi linjer til vår tids hverdagsrasisme og diskriminering av etniske minoriteter. Gjennom Munchs blikk på Karem kan vi kanskje se oss selv, våre holdninger og våre forestillinger om mennesker som er annerledes enn oss selv.

Utstillingen og kritikken av Munch skal gjøre oss til bedre mennesker. Det er det wokekunst handler om og råmaterialet er uuttømmelig; historien selv.

Når man vet at den kunstfaglige ekspertisen til Munchmuseet holder internasjonale mål, er det helt uforståelig at et slikt sinnssvakt utstillingsprosjekt om Edvard Munchs rasistiske legning har blitt godkjent. I VG (2/6) finner vi forklaringen. Der har kurator Lars Toft-Eriksen og hans kuratorkollega Mohammed Abdi skrevet en kronikk om Edvard Munch og datidens rasisme. Men kronikken handler ikke om Munchs angivelige rasisme, men om hans slektning Ludvig Ravensberg og dennes utilslørte og rasistiske karakteristikker av afrikanere, andre fargede raser og i norsk sammenheng samer.

Det er dette slektskapet som Edvard Munch blir diskreditert for og selvsagt hans bruk av en mørkhudet afrikaner som modell. Hva som er stigmatiserende og rasistisk ved kunstnerens bruk av denne modellen, skriver kuratorene ingen ting om. I denne sammenheng blir billedtitlene overhodet ikke nevnt. På Munchmuseets hjemmesider blir utstillingen omtalt, også dette at Munch endret tittel på nevnte motiv flere ganger, uvisst av hvilken grunn.

Nå er det et faktum at dette maleriet viser en mørkhudet mann, en afrikaner med navn Sultan Abdul Karem. Men selv om museet fjerner ordet «neger» i tittelen så er den mørkhudede mannen fortsatt tilstede i bildet. Å endre tittelen er derfor bare en halv seier, selv om dette også er et overgrep mot kunstverket, og ikke bare et tittelovergrep. På den annen side er det ikke bare ordet «neger» som er rasistisk, men også hva ordet referer til i maleriet, nemlig den mørkhudede mannen.

Her får kuratorene et stort kunstfaglig problem. De blir ikke kvitt den påståtte rasismen uten også å fjerne den mørkhudede mannen fra maleriet. Det enkleste er å male over ham, slik at han ikke lenger er synlig, men de kan også male ham hvithudet. Når man først har blandet seg inn i kunstnernes tittelbruk, som er en integrert del av kunstverkets identitet, kan man like gjerne også fikse litt på motivet. Det ville gjøre susen og plassere Munchmuseet i ledersjiktet av verdens prestisjetunge kunstmuseer.

Når det nye Munchmuseet åpner om kort tid, i et heslig og kunstfiendtlig bygg, så har vel museets ledelse hatt behov for å posisjonere seg med et saftig kunstfaglig stunt. Men det ble ikke en hyllest til kunstneren Edvard Munch og hans verdensberømmelse. Munchmuseets ledelse ga rett og slett faen og serverte kunstneren som rasist i fullt flomlys. Nå faller tingene på plass. Med denne politisk sleske utstillingen får vi endelig demonstrert enheten mellom samling og nybygg. Edvard Munchs kunst må nivelleres for å passe inn Lambda-blokkens intetsigende estetikk.