Kultur

I Munchmuseets serie med håndplukkede kunstnere som skal belyse Munchs storhet og betydning for den dagsaktuelle kreativiteten, stusser man hver gang over utvalget. Så også denne gang. At museets faglige ledelse har pukket ut den svenske kunstnere Lena Cronqvist, kan man forstå, hennes psykologiske selvutlevering har visse berøringspunkter med Munchs sjelegransking, men hva Per Inge Bjørlo har med Munch å gjøre, er fullstendig uforståelig. Bjørlo er jo blottet for både kunstneriske evner og ideer, og har overhodet intet slektskap med Munchs mesterlige håndlag og unike billedverden.

Per Inge Bjørlos fremtredende posisjon i norsk kunst er en gåte. Allikevel får han gode kritikker og blir skrytt opp i skyene for sin kunstneriske innsats. Særlig gjelder det installasjoner og skulpturer med bruk av ukonvensjonelle materialer. Han er også maler og grafiker. Nå i Munchmuseet får vi et godt inntrykk av hvor talentløs han er i alle sine sjangere. Å vise Bjørlos malerier sammen med Munchs verker, er høyst pinlig. De er rett og slett elendige og fremstår som en regulær fornærmelse mot Edvard Munch og hans kunst. Helt irrelevante i denne utstillingen er også Bjørlos skulpturer. Hverken i materialbruk eller i formgivning har de berøringspunkter med Munchs kunst.

Museets faglige ledelse har vært mer heldig med valget av Lena Cronqvist som en Munch-forlenger, for hos henne er det også mye sjeleliv og psykiske plager. På billedplanet overgår hun faktisk Munch i å tematisere det indre livets traumer og lidelser. Her maler hun vonde erindringsbilder og smertefulle scener som har mer karakter av mentalhygiene enn et kunstnerisk prosjekt i indre likevekt. Ikke bare er motivene fulle av sjeleplager, men også malemåten og fargebruken. Det er mulig at maleprosessen har vært frigjørende, som en slags behandlingsterapi, men det blir for mye privatliv og offentlig sjelevask.

Hvis det det er slik at Lena Cronqvist har klart å male seg ut av den sjelelige avgrunnen, har hun gjort noe beundringsverdig, men det betyr ikke at bildene hennes er det. Her må man skille mellom dokumenterte stadier i en behandlingsterapi og en målrettet kunstnerisk virksomhet. Hos Edvard Munch var kunsten aldri et terapeutisk prosjekt. Selv om han strevde med sjelelivet en periode, maktet han å allmenngjøre sine erfaringer på et høyt kunstnerisk nivå. Allikevel kan sammenkoblingen mellom de to bidra til å belyse den samtiden de levde i, mens Munch tematiserte aspekter ved det moderne sjeleliv, synes Cronqvist å kjempe seg ut av traumene i det postmoderne underliv.

Munchmuseet:
«Hode ved hode»

Edvard Munch/Lena Cronqvist/Per Inge Bjørlo

Kurator: Kari Brandtzæg

Varer fra 28.10.2017 til 28.1.2018