Kultur

Per Kleiva Tre blad frå imperialismens dagbok» (1971) Verket ble kåret til et av Morgenbladets 12 viktigste kunstverk i perioden 1945-2005. wikipedia.org

På 70- og 80-tallet var Per Kleiva en av landets mest venstreradikale kunstnere. Han var med å starte GRAS-gruppa, et kunstnerisk arbeidsfellesskap med samme politiske orientering, og sto sentralt i 70-tallest kunstpolitiske arbeid. I fjor døde han, i en alder av 84 år, og nå er tiden inne for en minnemønstring av hans grafiske produksjon, med særlig vekt på silke- trykkteknikken. Serigrafi, eller silketrykk, var en enkel og billig produksjonsmåte som egnet seg godt for spredning av ml-propaganda.

Per Kleivas kunstneriske utgangspunkt var på tidlig 60-tall den amerikanske popkunsten, men sansen for amerikanske impulser forsvant ganske raskt da han i likhet med mange av sine kunstnerkolleger ble hjernevasket av den marxist-leninistiske ideologien. Vietnamkrigen markerte et viktig skille for disse kunstnerne. Da ble kampen mot den amerikanske imperialismen et sentralt kunstnerisk anliggende, ja nærmest et livsprosjekt som det tok minst et par tiår å bli kvitt.

For mange av disse marxist-leninistene var det kunstneriske engasjementet ikke bare rettet mot å svartmale USA, de laget også heroiserende silketrykk av sine store politiske forbilder, slike som Mao, Ho Chi Min, Stalin og Lenin. Kort sagt folkets uselviske frigjørere. Men den politiske og ideologiske galskapen hos de ml-infiserte kunstnerne ga seg med årene, også hos Per Kleiva. I alle fall på det kunstneriske plan. Til tross for at mennesker verden rundt var utsatt for undertrykking og krigshandlinger har ml-kunstnerne mistet futten. De hadde ikke noen ideologisk forankring lenger.

Mitt tilbakeblikk på Per Kleivas minneutstilling har ikke endret seg fra 70-talleta mønstringer av de samme silketrykkene. Dette er klisjeaktig propagandakunst som for lengst har utgått på dato. Det klisjeaktige går ikke bare på det politiske innhold, men i like høy grad i bruken av visuelle virkemidler. Denne klisjekarakteren kan delvis tilskrives silketrykkteknikken på den tiden, som ga et ganske flatt og visuelt kjedelig uttrykk, men der hvor klisjeene faktisk står i kø er i det politiske budskapet. Her er det ingen nyanser, bare bombastiske påstander som kun appellerte til intellektuelt småskårne meningsfeller.

De fleste av Per Kleivas silketrykk hører hjemme i denne kjedsomhetens billed-type. Når de i tillegg er belemret med et politisk budskap som er kompromittert for mange år siden, blir silketrykkene dobbelt kjedelige. Allikevel var drøssevis av trykkene solgt før åpningen, så fortsatt er nok mange av 70-tallsraddisene i live. For dem representerer sikkert denne forflatede billed-retorikken noen øyeblikk av nostalgi, av drømmer om folkelig opprør og væpna revolusjon.

For tiden er Per Kleiva død og begravet. Alle kunstnere må gå den veien, men som regel lever kunsten videre, hvis den har de rette kvaliteter da, som løfter den ute av tiden. I Kleivas tilfelle er det høyst tvilsomt. Hans grafikk er så stappfull av tidsbetinget sjargong i trykketeknikk og politiske villfarelser at det aldri ble plass til tidløse kvaliteter. De er som gamle reklameinnslag på TV, tidstypiske og utbrukte. Etter mitt skjønn kan man godt ta vare på disse traurige trykkene, ikke på grunn av noen kunstnerisk gehalt, men fordi denne typen politisert og impotent kunst kan brukes som vaksine mot alle varianter av venstreradikal hjernevask.

 

Galleri kunstverket:
Per Kleiva, minneutstilling – grafikk
Varer fra 7/4 til 13/5, 2018