Kultur

Utstillingens tittel, Kniv i vatn, er hentet fra Kleivas maleri fra 1971 og oppsummerer på mange vis en gjennomgående spenning mellom motsetningspar i hans kunst; makt og maktesløshet, dystopi og utopi.  (Fra Utstillingens hjemmeside)

 

Ovennevnte tittel brukte jeg for 7. måneder siden, om samme kunstner, nemlig Per kleiva. Anledningen den gang var en utstilling av Kleivas grafiske produksjon, som mer entydig hadde et politisk fokus, med vekten på Vietnamkrigen og den amerikanske imperialismen.

Dette var 70-tallet og de norske marxist-leninistenes glansperiode, da Per Kleiva og hans venstrevridde meningsfeller bedrev politisk meningsterror mot kunstnerkolleger og kunstlivet ellers i sin helhet.

Per Kleiva døde i fjor, og da er det tydeligvis tid for minnemarkeringer om den radikale storhetstiden. Den beskjedne markeringen av Kleivas grafikk tidligere i år, blir nå etterfulgt av en fyldig, retrospektiv mønstring i Kunstnernes Hus. Utgangspunktet er en førpolitisk periode i kunstnerens kreativitet, da han var hektet på amerikansk popkunst og opart- liknende impulser. Arbeidene fra den tiden er tynne greier, uselvstendige og fantasiløse. Det var de den gang, og slik er de nå. På tidlig 60-tall gikk norsk kunst på tomgang, og kunstnerne søkte febrilsk etter noe nytt å importere.

Det er mulig at det folkelige utgangspunktet i den amerikanske popkunsten, nærmest følgeriktig, fikk den søkende Kleiva til å tro på et folkestyrt demokrati av marxistisk tilsnitt. De unge kunstnerne på tidlig 60-tall hadde et naivt forhold til amerikansk popkunst, og så ikke den kyniske kommersialismen som nå invaderte kunstmarkedet. Noen trodde popkunsten var samfunnskritisk og rotfestet i en amerikansk frihetsånd, slik man også oppfattet den abstrakte ekspresjonismen som en ur-amerikansk uttrykksform. Etter hvert skjønte man jo at både popkunsten og den abstrakte ekspresjonismen ble styrt av fordekte interesser. Pop- kunstens enorme prisvekst ble hausset opp av reklamebransjen, og den abstrakte ekspresjonismen ble finansiert av CIA.

Selv om folket og folkets frigjøring sto sentralt i ml-bevegelsen, var det ingen av dens kunstnere som foretok noen ideologi-kritisk analyse av de amerikanske kunstimpulsene. Heller ikke tok de noe oppgjør med kommunistdiktaturenes systematiske undertrykkelse av eget folk og egne kunstnere. I stedet trykket de norske ml-kunstnerne glorifiserende portretter av Mao, Ho Chi Min, Stalin og Lenin.

Alle de store slakterne i det kommunistiske makthierarkiet ble hyllet av den norske ml-bevegelsen, og kunstnernes portretter gitt ikonstatus. Naivitet? Neppe, snarere en frivillig kastrering av fornuftens normale gangsyn.

Amerikanernes engasjement i Vietnamkrigen ble en viktig inspirasjonskilde for Per Kleiva. Mesteparten av hans grafiske trykk fra den tiden er mer for ideologisk oppgulp å regne, det er bare et par av arbeidene som holder kunstneriske mål. Da Vietnamkrigen omsider tok slutt og den amerikanske imperialismen i området ble drevet tilbake, dabber det ml-politiske engasjementet av. Nå leter de gamle raddisene etter andre motiver, som ikke er så ideologisk ladet. Mange fortaper seg i blomster og landskaper, og Per Kleiva fordyper seg etter hvert i den norske fjellnaturen. Det er ingen dum motivkrets for en politisk uttømt kunstner. Faren er at han i ettertid kan bli stemplet som nasjonalist og høyrepopulist.

 

Kunstnernes Hus:
Per Kleiva, utvalgte arbeider over 50 år
Varer fra 02/11, 2018 til 13/01, 2019