Kultur

Bildet: Willem de Kooning, «Untitled IX», 1977 © 2017 The Willem de Kooning Foundation / ARS, New York/BONO Oslo

«Rastløse gester» heter en nylig åpnet utstilling i Nasjonalmuseet/Nasjonalgalleriet. Det er utvalgte verker fra den sveitsiske forretningsmannen Hubert Loosers kunstsamling, som noen måneder fremover kan sees i Nasjonalgalleriets lokaler. Utvalget består hovedsakelig av amerikanske kunstnere fra 1930 og frem til i dag, samt noen håndplukkede norske kunstnere fra Nasjonalmuseets egen samling.

Tittelen «Rastløse gester» peker i retning av uttrykksformer preget av impulsivitet og spontanitet, en slags pensel- og penneføring i fri dressur uten rasjonell overstyring. Det er en grei vinkling, og kan være interessant, om man holder perspektivet i stramme tøyler og utdyper egenarten og premissene for den impulsive kreativiteten. Men i denne mønstringen utviskes særpreget fullstendig. Her vises det verker som overhodet ikke kan sies å ha preg av spontanistisk eksponering.
På den måten skapes det en depresisering av begrepet om de rastløse gester, som gjør at alt mulig utført med en kunstners hånd har spontanistiske egenskaper. De fagfolkene som har plukket ut de utstilte verkene, må jo ha sett at det er få, om noen, felles kjennetegn. Faktisk er det bare et mindretall av verkene som kan sies å være skapt ut fra en rastløs, impulsiv formgiving. De fleste følger en minimalistisk strategi basert på intellektuell styring, dog ikke uten følsomhet, men den dikteres ikke av rastløse gester, tvert imot.

Dette er nokså åpenbart i Richard Serras, Agnes Martins og Ellsworth Kellys arbeider. Den samme minimalistiske og intellektuelle overstyringen finner vi også hos noen av de norske kunstnerne, som for eksempel Jacob Schmith og Anna-Eva Bergmann. Slik sett beveger det faglige perspektivet på de rastløse gester over i et sidespor. Prosjektet kunne vært interessant om man hadde kjørt et stramt opplegg, og dermed fått belyst og utdypet de ulike ekspressive strategiene som har preget europeisk og amerikansk kunst gjennom hele 1900-tallet. Spesielt med henblikk på formuttrykk, selvoppfatning og teoretisk begrunnelse.

Den kunstneren jeg hadde ventet å finne på denne utstillingen, var amerikaneren Jackson Pollock, ikke fordi han er kunstnerisk interessant, men på grunn av hans konsekvente destruksjon av det reflekterte kunstnersubjektet. Hans dramatiske død er ganske tankevekkende i så henseende – han kjørte seg i hjel i fylla. Det var vel en siste gest på kunstens alter. Om Pollocks arbeider hadde gått inn i mønstringen «Rastløse gester» ville nok resten av utvalget virket nokså puslete og utflytende. For her greier ikke fagfolkene å fokusere på den spontanistiske kunstutfordringen, dette at hendene og kroppen bare skaper ut fra seg selv, og hva denne posisjonen betyr.

Nå vil jo alle kunstneriske håndbevegelser utgå fra et kunstnersubjekt, enten de er hjernestyrt eller kroppsbasert. De spontanistiske kunstnerne må naturligvis få praktisere temporær hjernedød, men sitt eget subjekt drar de på hele tiden, både før og etter den mentale blackouten. Det er altså det samme subjektet uansett. Problemet her er en forskrudd selvoppfatning, som takket være Freud og hans teorier, fikk kunstnerne til å spore av og finne løsninger i det kunstneriske, de være seg surrealistiske, spontanistiske eller minimalistiske. Men graden av rastløshet i gestene handler primært ikke om kunsten, bare at kunstnerne har problemer med selvet og bevisstheten.

Den danske filosofen Søren Kierkegaard sier et sted, at «utropere av inderlighet er severdige dyr». Slik også med den ekspressive, spontanistiske kunsten. Den hevder med stor teoretisk tyngde at kroppen er det sted hvor kunsten skapes, ikke i en disiplinert kropp, men ved frie kroppsbevegelser som viser jeg’ets umiddelbarhet og autentisitet. I maleprosessen er tanken koblet ut, men først etter at alt det praktiske, som lerret, pensler, farger etc., selve tankearbeidet, er unnagjort og alt lagt til rette. Da kobler kunstneren ut hjernen og skrur på spontaniteten og inderligheten.

Den abstrakte ekspresjonismen i USA var slik herlig fri for tankevirksomhet og ideologisk innhold. Derfor ble den også umåtelig populær og et viktig redskap for CIA i den kalde kulturelle krigen mot Sovjetunionen.

Også utstillingen «Rastløse gester» er kjemisk fri for ideologi. Her er det langt mer tankevirksomhet enn spontanisme, selv hos en så utvannet samtidskunstner som Fredrik Værslev, og det er greit, hans stripe- og flate- maleri faller sikkert i smak hos pasjonerte pedanter. Utstillingens eksempler på rastløse gester trigger heller ikke den legemlige uroen. De dukker opp her og der som tilårskomne og kraftløse kroppsbevegelser, og hører vel egentlig hjemme på et musealt gamlehjem i Sveits.

 

Nasjonalmuseet/Nasjonalgalleriet:
RASTLØSE GESTER
Verk fra Hubert Loosers samling
Varer fra 23/6 2017 til 7/1 2018

 

Kunstkritikk 05.05.2017
NRK P2 Studio 2 22.06.2017