Kommentar

Milos Pavlovic, Evolution Scream

Nasjonalstatenes kulturelle ryggrad og minnebank, kunstmuseene, ser nå ut til å bli ofret på globaliseringens alter. I første omgang er det de store nasjonalmuseene som må omstille seg, og innse at det finnes en internasjonal kunst som de nasjonale kunstnerne må speile seg i og måle seg mot. Det betyr at nasjonalmuseene må handle mer på det internasjonale kunstmarkedet og mindre på det nasjonale, dessuten legge om den museale kunstformidlingen slik at både landets kunstnere og publikum kan få en høyere kvalitetsbevissthet og større kunstforståelse.

For noen får dager siden, i regi av Kunstkritikk.no, ble det dratt i gang en paneldebatt om hva nasjonalmuseene skal drive med i fremtiden. Hoveddeltagerne var direktør Mikkel Bogh fra Statens Museum for Kunst (København), ôverintendent Susanne Petterson fra Nationalmuseet i Stockholm og direktør Karin Hindsbo fra Nasjonalmuseet i Oslo. Med slike museumsfaglige toppfolk, som sikkert hadde tenkt igjennom både dette og hint om hva et nasjonalmuseum er og bør være., kunne man forvente et visst nivå.

Temaet for denne museale debatten var altså «Hva er et Nasjonalmuseum?», skjønt det meste av debatten handlet om dagens utfordringer og fremtidens formidlingsproblemer. Ansvarlig redaktør for Kunstkritikk, Jonas Ekeberg, som også var debattordstyrer, trakk opp noen ledende perspektiver: «Dagens prekære politiske situasjon, med økt nasjonalisme og økte krav til popularisering og egeninntjening på den ene siden, og diskusjoner om avkolonisering, samt kritiske folkelige bevegelser som metoo og Black Lives Matter på den andre siden, gjør det nødvendig å spørre hvilken rolle nasjonalmuseene skal spille».

Har man klart å komme seg gjennom denne språklige pusteøvelsen, så er det ikke lett å øyne noe om kunstens nasjonale, museale vilkår i fremtiden. I marxisten Jonas Ekebergs vinkling forsvinner både den kunstneriske og nasjonale egenarten. Man mister også kontakten med det skjæringspunktet der nasjonale verdier og tradisjoner på kunstens område brytes mot internasjonale kunstimpulser. Dette med internasjonal kunst er også et problematisk begrep, for finnes det egentlig en internasjonal kunst, annet enn den kunsten som omsettes på det internasjonale markedet?

Det vi forbinder med internasjonal kunst er egentlig en markedsdefinert kunst, som kan omsettes over hele kloden. Den vurderes hovdesakelig etter markedsverdien, som utgjør det normative grunnlaget for internasjonalt orienterte samlere og investorer. I dette internasjonale kunstmarkedet er det økonomien som setter kunststandarden, der de dyreste arbeidene påstås å være de største kunstverkene. De omtales mest i kunstmediene og havner gjerne hos samlere og i private museer med høy prestisje. Dette er den internasjonale kunsten, markedskunsten, som aldri får fotfeste i noe land, bortsett fra et kortvarig opphold i milliardærenes sikre hvelv, før de sendes videre til neste auksjon.

Men denne objekttype har ingen spesifikt kunstneriske kjennetegn av internasjonal art. Hva nå det skulle være? Heller ikke er disse verkene produsert internasjonalt, men i en nasjonal kontekst der kunstnerne skaper ut fra sitt eget lands tradisjoner. Det forhindrer ikke at deres verker også kan være ispedd impulser fra andre lands kunstnere, uten at de dermed mister sin nasjonale egenart. Tvert imot utdypes den nasjonale egenarten med slik personlig kobling. Dette er egentlig en helt normal utveksling av kunstneriske impulser, som har pågått siden antikkens tid. Også her i landet, så vi trenger ikke å importere verker fra den internasjonale markedskunsten, kunstnerne kan bare reise utenlands og la seg inspirere av ekte vare.

Dette å fylle opp vårt nasjonalmuseum med internasjonal markedskunst er helt overflødig. Publikum vil først og fremst se vår egen nasjonale kunst, og ellers drar også de utenlands, i likhet med kunstnerne. Der kan de gå i store kunstmuseer med en helt annen variasjon i tematikk og uttrykksmåter, dessuten vandre i bymiljøer og studere den historiske arkitekturen som ikke finnes andre steder enn nettopp der. Det er nettopp derfor folk og kunstnere trekker utenlands, for å se og oppleve annerledesheten der den er, og ikke som museal import.

Våre nasjonalmuseer trenger ikke å speile verdensutviklingen på politikkens og kulturens områder. De er kunstmuseer som skal prioritere landets egen kunst, historisk og aktuelt, og ellers utveksle mønstringer med andre land. Dette er nasjonalmuseenes faglige og pedagogiske forutsetninger. Begynner fagstaben å tenke museumsdriften ut fra globalisering, avkolonisering, identitetspolitikk etc., kort sagt tenke progressivt og venstreradikalt, så bør de finne seg en annen arbeidsplass.

Vårt Nasjonalmuseum har ansvar for den norske kunsthistorien, og bør drifte samlingen i tråd med folkets interesser. Det er faktisk landets innbyggere som har finansiert og eier kunstsamlingen, dessuten lønner de museets stab. Om noen av dem oppdager at det i malerisamlingens bilder finnes for mange «hvite mennesker», så er nok det en presis observasjon. Men er løsningen da å gi dem en ny hudfarge, eller sette bildene på lager? Er tiden nå moden for at vi må kvitte oss med vår nasjonale kultur og historie?

Det er tydelig at det nå pågår en systematisk infiltrasjon av vårt nasjonale kulturfelt. Den er selvsagt politisk og venstreradikal, men i liten grad basert på et klart ideologisk program. Vi ser en rekke utspill som allikevel konvergerer mot et felles mål, nemlig å rasere alle historiske og kulturelle forankringer i vår nasjonale selvforståelse. Raseringskreftene er konsekvent anarkistiske, de har ingen positive mål, for alle politiske fremtidsutopier er kjørt på skraphaugen. Det eneste venstresiden har av politisk drivkraft, er hatet mot fortiden.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok “Svindlere, svermere og sjarlataner” fra Document Forlag her!