Kultur

Avgangsstudentene ved Kunsthøyskolen i Oslo viser nå fruktene av sin lærdom og sine innsikter etter at langt masterstudium i kunstens teori og praksis. Man finner fruktene nå utstilt i overlyssalene i Kunstnernes Hus, i prektige lokaler som kan få selv et mindre vellykket verk til å glitre og gløde. Men de kunstarbeidene som nå fyller Husets overlyssaler til randen får ingen bonuspoeng fra de flotte lokalene, snarere tvert imot. Visste jeg ikke bedre ville jeg ha trodd at salene var leid av en brukthandel og et hobbyverksted ved et terapisenter for folk med Kaos-infeksjoner og Midas-syndrom.

Når man beveger seg rundt i lokalene, og vet at disse er produsert av ferske kunstmastere, så lurer man på hva de har studert og lært. Normalt vil en så spesifikk og oppgradert utdanningsinstitusjon være preget av et pedagogisk og metodisk undervisningsopplegg som avsetter seg i studentenes faglige profil. Men hos disse 20 avgangsstudentene finnes det ingen faglig rød tråd, hverken pedagogisk eller metodisk. Hver av dem har sin individuelle uttrykksmåte, der det ikke finnes spor av kunstnerisk veiledning. Etter 5 års studium i det kunstfaglige virker det som om studentene har mistet det kunstneriske helt av syne.

Nå er det ikke meningen at en utdanningsinstitusjon skal strigle studentene til å stå på geledd, men utvikle deres kunstneriske talenter til en faglig profesjonalitet med høy kvalitetsbevissthet. Det mest iøynefallende ved de utstilte arbeidene er påfunnkarakteren og flåklype-fantasien. Man henter noe herfra og noe derfra, helst intetsigende gjenstander, og kobler dem sammen til en installasjon. I positiv forstand kan man kalle det en Askeladden- strategi for å imponere kunstfeltet, men det er så kunstnerisk ubehjelpelig på et masternivå at man gremmes. Hadde det enda vært gjort med litt humor, så kunne de fått noen bonus-poeng, men dette er blodig alvor fra unge kunstnersinn i faglig oppløsning.

Det som her går i oppløsning er estetikken og den kunstneriske dimensjonen, selve hensikten med den faglige kreativiteten. De forskjellige arbeidene spriker i alle retninger, sikkert basert på mye tankevirksomhet og konseptuelle grep, men alltid uten estetiske føringer. For å få noen holdepunkter ender man opp med å diagnostisere mønstringens profil under synsvinkelen Kaos-infeksjoner. Etter mitt skjønne finnes det ingen sammen- bindende meningskomponenter i enkeltarbeidene, bare sprikende betydningselementer som røper at Kaos har erobret den kunstneriske kreativiteten.

Arbeidene er allikevel preget av en insisterende påstandsstyrke: dette er mitt verk og det har stor betydning! Sett som eksamensprestasjon er det kanskje naturlig å vise visuell styrke, men det hjelper jo ikke stort når helhetsuttrykket mangler et samlende, estetisk siktepunkt. Tomme tønner ramler mest, er en treffende karakteristikk på verkets nivå, men i dagens kunstnersinn treffer Midas-syndromet bedre, i den forstand at alt kunstneren tar i blir til kunst. Dette er den konseptuelle kunstdefinisjonen, som alltid skaper problemer, ikke bare for kunstnerne, men også for publikum. Siden verkkategorien er opphevet, har bare ideene og påfunnene kunstnerisk gyldighet.

Utstillingens sprikende karakter tyder på at nettopp denne kunstdefinisjonen har vært det ledende, pedagogiske prinsipp for Kunstakademiets undervisningsopplegg. Jeg ser jo at enkelte arbeider på utstillingen har ansatser til kunstnerisk helhetsforståelse, men blir raskt torpedert av trangen til ideologisk verkdekonstruksjon. Det er trist, og egentlig tragisk, for unge kunstnere som i tiden fremover skal leve for og av den kunsten de skaper. Utdanningen er bortkastet og fullstendig ubrukelige.

Kunstnernes Hus.
Masterstudentenes avgangsutstilling ved KIO, 2019
Varer fra 9/5 til 19/5, 2019