Kultur

«Master i billedkunst» er en toårig utdannelse ved landets fire Kunstakademier. «Mastergradstudiet utdanner kunstnere som er selvstendige, aktive bidragsytere i samtidskunst og relaterte samfunnsområder», heter det i studieprogrammet til Kunsthøyskolen i Oslo, som også tar sikte på «å forberede billedkunstnerne til en praksis på nasjonalt og internasjonalt nivå.» De faglige ambisjonene for utdanningen er tydeligvis på topp. Men hva med de praktiske resultatene av læringsmålene?

Det får man nå et godt innblikk i ved å besøke Kunstnerne Hus, der avgangsklassen i masterstudiet ved Kunstakademiet i Oslo mønstrer sin kreative grøde. Utstillingen kan anbefales, ikke på grunn av fremragende ytelse og kunstneriske innsikt, men fordi denne utdannelsen er ubegavet og misforstått og studentspirene så talentløse at man gremmes. Dette er objektivt dårlig og kunstnerisk sett på bunnivå, og burde aldri fått innpass i Kunstnernes Hus. Det burde heller vært plassert i et lagerlokale på Alnabru. På tidlig 70-tall ble det faktisk foreslått å flytte hele kunstakademiet til dette industriområdet. Nå er tiden endelig inne.

Med tanke på at dette er masterstudenter med spesialisering i praktisk estetiske fag, så er det utstilte materialet i Husets to overlyssaler preget av en påfallende mangel av fortettet mening og håndverksmessig profesjonalitet. At det kaster et lite flatterende lys over undervisningen er en ting, verre er det at studentene ikke viser et snev av kunstnerisk teft. Det finnes bare ett maleri på denne utstillingen, det er stort, men nokså amatørmessig i komposisjon og fargebruk, så hvordan kan alt dette oppsopet av Reodor Felgen-inspirerte produkter kunnet havne innenfor rammen av et masterstudium i billedkunst?

Man skjønner jo etter hvert at dette masterstudiet ikke handler om en utdannelse i billedkunst, men i stedet omfatter alle former for uttrykk i samtidskunstens kaos av installasjoner, videoer, performancer, film, konseptkunst, skulptur og annen visuell artikulasjon. Lærerne på dette masterstudiet må nærmest være allvitende for å kunne formidle kunnskaper og innsikter på så mange og komplekse uttrykksformer. Det kan de naturligvis ikke, og det ser man jo på studentenes prestasjoner.

I alt dette utstillingskaoset falt jeg allikevel for et spesielt verk, en slags installasjon med en stor selvbygget harpe som musikalsk og kollektivt tyngdepunkt. Dette er en Reodor Felgen-konstruksjon på sitt aller mest intrikate og konseptuelle. Kunstneren, Mor Efrony, har bygget et fundament i trinn og i trevirke og reist en støtteordning med tverrligger slik at harpe- strengene kan trekkes nedenfra og opp i ulik lengde. Trevirket er hentet herfra og derfra, uten at de er høvlet eller pusset for å få en tiltalende overflate.

Denne harpen er ikke akkurat noe kunstnerisk syn for øyet, eller for ørene, når den skal spilles på. Hensikten har neppe vært å skape et edelt instrument. Formmessig er det da heller ikke lagt vekt på en profesjonell tilvirkning med estetiske kvaliteter. Dette er en hjemmesnekret gjenstand som kunne vært laget av et par guttunger i tolvårsalderen, eller formgitt av en tusenkunstner med Reodor Felgen-ambisjoner.

Allikevel, til tross for den kunstnerisk ubegavede formgivingen, har jeg sans for ideen, at harpen skulle være så stor at flere kunne spille på den i en kollektiv fremføring av musikken. Her kunne publikum og profesjonelle aktører engasjere seg i en felles musikalsk utfoldelse. Egentlig skulle harpen vært mye større og plassert i trappeløpet opp til annen etasje, men det lot seg visst ikke gjøre av ulike årsaker.

Selvsagt har jeg ikke noe sans for dette harpeprosjektet til Mor Efroy, som er helt forskrudd. Men til forskjell fra de øvrige utstillingsobjektene inneholdt harpekonseptet en ide som styrte tilvirkningen og verk. Hos de øvrige masterstudentene fløt installasjoner, videoer og andre objekter rundt i en ukontrollert strøm av tilfeldige impulser og påhitt, uten noen overordnet ide. Masterstudiet har tydeligvis bare gitt studentene en varig kunstneriske impotens.

PS. Må faktisk også nevne utstillingskatalogen, som er på samme dilettantiske nivå som utstillingsarbeidene, ingen illustrasjoner, bare korte selvpresentasjoner av den enkelte kunstner, som prøver å gi noen diffuse holdepunkter for eget masterprosjekt. Her er det intet å hente. Designmessig er den like kjedelig som en kommunal plastsekk, svart utenpå og tom inni, så katalogen står til stryk. PG

Kunstnernes Hus:
Avgangsutstilling for masterstudenter ved Kunsthøyskolen i Oslo
Varer fra 26/5 til 24/6, 2018