Kultur

Åsil Bøthun Det andre. Foto: Heidi Nikolaisen. Copyright Vigelandsmuseet

Jeg så en utstilling av Åsil Bøthun i Tønsberg for en del år tilbake. Der viste hun en rekke bøker innbundet av henne selv etter bokbinderkunstens mest profesjonelle regler, heri inkludert dyktig håndverk og utsøkt design. Det er et felt jeg selv har fusket i, men ikke drevet så langt.

Forleden så jeg en ny utstilling av Åsil Bøthun. Denne gang var det ikke bokbinding hun presenterte, det dreiet seg mer om skulpturale objekter, vist i Vigelandsmuseet, der disse objektene var like malplasserte som en kuruke på Theatercafeen.

Tydeligvis har Bøthun for lengst skiftet faglig beite fra bokbinder til kunstprodusent. Etter en utdannelse fra Kunsthøyskolen i Oslo på slutten av 90-tallet har hun hatt utstillinger og vunnet priser både nasjonalt og internasjonalt. Dessuten er hun innkjøpt av flere museumssamlinger, så karrieren har gått i full fart på skinner. For tiden er hun tilsatt som professor i skulptur og installasjon ved Fakultet for Kunst, Musikk og Design ved Universitetet i Bergen

Det er denne kunstneriske begavelsen som nå stiller ut sine objekter i det ærverdige Vigelandsmuseet. I følge museumspresentasjonen tar kunstneren utgangspunkt i egne omgivelser. «Gjennom bruk av interiørgjenstander, tekstiler og andre objekter knyttet til hverdagslivet vårt, undersøker hun blant annet sosial tilhørighet og vaner». I det perspektivet «visualiserer og materialiserer hun nedarvet tankespinn, som er knyttet til vår nære historie og middelklassens kulturelle, sosiale og estetiske preferanser».

Selv med disse ledetrådene er det vanskelig å se hva Åsil Bøthun har kommet frem til gjennom sine visualiseringer og materialiseringer, bortsett fra en dreven håndverksmessig bearbeiding av ulike materialer. Utstillingen heter «Piknik i grått», en lite treffende tittel da de fleste objektene ikke har noe med en piknik å gjøre. Trolig skal vi hverken ta tittel eller objekter for pålydende. Kunstneren lager nemlig kopier av ting og gir dem en perfekt utforming slik at de til forveksling likner originalen, men de er bare til å se på, for materialet er av en helt annen sort. Gjenstandene er nemlig laget av makulert avfall som papp og gips.

Kunstnerisk sett virker denne kopieringsvirksomheten helt på trynet. En trestokk med bark plassert i en sofa er kanskje tenkt som et spark til «middelklassens kulturelle, sosiale og estetiske preferanser», men det er nok mer ønsketenkning og konseptuell tåkelegging. En bemalt skjorte med slips i papir er drevent utført, men hvor er det kunstneriske? Det samme gjelder noen skiferheller som ikke er skiferheller, men illuderer steinsorten. Bøthun har også kopiert merkevarer, som gummistøvler og damevesker, dyre produkter ingen kan bruke, men selges fra gallerier til en langt høyere pris enn de originale merkevarene.

I Bøthuns simuleringsstrategi er det overflaten som teller, ikke substansen eller materialiteten. Selv om materialene er resirkulerte og moteriktige, er objektenes innhold og utseende kunstnerisk intetsigende. Så hvor kommer den avanserte estetikken fra, som hun berømmes og prises for? Avgjort ikke fra objektene, som i tråd med postmodernistisk tenkning anskueliggjør tingenes banale meningstomhet. At de allikevel får status av kunst, skyldes de institusjonelle rammene, i dette tilfelle Vigelandsmuseet, som fyller objektene med konseptuell estetikk, en kunstnerisk blodoverføring på faglig høyt nivå. Med andre ord en kunstfaglig svindel på samme høye nivå. Gustav Vigeland gremmer seg nok i graven.

 

Vigelandsmuseet:
Åsil Bøthun, objekter og installasjoner
Varer fra 2/6 til 16/9,2018