Kultur

Foto: gogbot.nl

I Nederland, nærmere bestemt i byen Enschede, under en kunst- og musikkfestival, blir det vist en installasjon som vekker stor oppsikt og forargelse. Den 22 år gamle kunstneren, Anne Bothmer, har laget et stort grafisk arbeide, hvis motiv er en kopi av et velkjent fotografi fra terrorgruppa IS. Det er et fotografi der IS-bøddelen står bredbent ved siden av sitt offer, som i neste øyeblikk skal halshugges. Det er et poeng ved installasjon at figurene er i full størrelse.

Etter å ha studert bøddelfotografiet både lenge og vel, har den kvinnelige kunstneren fått den kreative idé, at hvis hun skjærer bort offeret i fotografiet, vil det oppstå et hulrom der besøkende gjester kan stille seg for å bli avfotografert sammen med bøddelen. Ved slik å posere som offer sammen med den tildekkede drapsmannen, vil den interesserte publikummer kunne oppleve noe av det smertefulle i situasjonen. Vi skal merke oss at installasjonen kalles «Phantom Pain», noe som tyder på at mulige smerter vil være imaginære og dermed kun ha estetisk status og slik virke befriende.

Dermed er vi over i estetikken og kunsten. Nå er det naturligvis uvesentlig hva kunstneren mener og har av intensjoner. Det er verket, selve installasjonen og dens iboende intensjon som er vårt fokus. Kunstnerens utgangspunkt er fotografiet av ISIS-bøddelen og hans offer, som hun lager en kunstnerisk vri på, en interaktiv installasjon der publikums medvirkning fullfører Anne Bothmers estetiske verk. På en måte gjør hun publikum medansvarlig i denne usmakelige kreasjonen, for avbildet sammen med bøddelen tilbyr hun folk å være et stadig nytt slaktoffer for ISIS. Hensikten er neppe at man skal solidarisere seg med offeret, snarere å fremheve at bøddelen har behov for flere dødsdømte. I dette opplegget har kunstneren hele regien, det er hennes estetikk og hun iscenesetter halshuggingen. Her blir publikum redusert til gisler i et kunstnerisk prosjekt som helt anelsesløst estetiserer den islamske ondskapen.

For å oppsummere dette kunststuntet så må vi fastholde hva det hele kretser om, nemlig at kunstneren gang på gang repeterer en ondskapsfull og avskyelig scene som reklamerer for terrororganisasjonens drapsmetoder. Ofrene byttes ut av kunstneren, men det endrer ikke på fotografiets/installasjonens graverende innhold, nemlig halshuggingen. Det er denne makabre handlingen kunstneren med sin installasjon reproduserer og nærmest heroiserer, ved å presentere den som et høyverdig estetisk objekt. Men det gjelder ikke bare opphavskvinnen, kunstinstitusjonen som tillater slikt, er også medansvarlig for denne estetiseringen av terrororganisasjonens voldsretorikk.