Francis Bacon Figure Study II (1946)

Jeg ser på kunsten og leser kunstkritikken og skjønner ikke bæret. Min faglige bakgrunn som kunstner, kritiker og tidligere professor i estetikk matcher overhodet ikke samtidskunsten eller kritikernes ugjennomtrengelige språkbruk. Det finnes hverken følsomhet eller fornuft i det de produserer. En ting er at hverken kunstnerne eller kritikerne kommuniserer fattbar mening, det spesifikt kunstneriske har også forduftet fra verk og vurdering.

Det er selvsagt i det sistnevnte, i fraværet av en kunstnerisk dimensjon, at galskapen ligger. Helt siden tidlig 1900-tall har kunstnere systematisk prøvd å fjerne tilstedeværelsen av de elementer som gir verket en kunstkarakter. Det har vært en målrettet destruksjon som endte opp i det tomme lerret, den hvite kuben og de abstrakte ideer. Man kan kalle det fraværets estetikk som nullstiller ethvert krav til orden, mening og skjønnhet.
I både praksis og teori betyr det at kunstneriske kriterier ikke lenger er anvendelige for dem som produserer kunsten eller kritiserer den.

Tilstanden er preget av total normløshet og et kunstfeltet styrt av en institusjonalisert maktelite som konstant simulerer kunstverdier og kvalitetskriterier etter forgodtbefinnende. Den italienske filosofen Mario Perniola har beskrevet denne glidningen fra kunstens essens til klisje/simulakrum som ikke bare en forflatning av den estetiske følsomheten men også at folks følelser generelt er blitt avstumpet.

Når kunsten bare består av estetisk tomhet og fiktive kvaliteter skjønner man jo at også kritikken får problemer. Hva skal de nå vurdere kunsten ut fra? Her kommer det institusjonaliserte kunstreisverket til nytte, som på prinsipielt grunnlag har det overordnede ansvaret for den nasjonale kunstsimuleringen. Ved å tre inn i dette velsmurte nettverket av simulering-strategier blir kritikerne fristilt i forhold til den autentiske estetikkens krav om profesjonelt håndverk, skjønnhet og kunstnerisk verdi.

Dette institusjonaliserte kunstreisverket er ikke bare et estetisk byggverk, det er også en politisk konstruksjon. Alle de estetisk forankrede institusjonene er finansiert med statlige midler og gjennom politiske vedtak. I praksis betyr det at kunsten blir styrt av departement og Kulturråd, som visstnok ikke skal bry seg det døyt om hva kunstnere lager, de er nemlig beskyttet av prinsippet om «en armlengdes avstand». Men det er under forutsetning av at kunsten er basert på normer og har estetisk verdi.

I løpet av de siste hundre årene har kunsten gradvis mistet sin mening og funksjon. Det er bare å gå på en utstilling med samtidskunst, for eksempel i Kunstnernes Hus, så møter du sanselighetens død og simulakrets seier allerede i trappeoppgangen. Slik går det når politikerne må holde seg en «armlengdes avstand» unna. Kunsten råtner da også på rot når kritikerne ikke lenger kan bidra med livgivende næring.

Når kunsten utfolder seg i en slik selvødeleggende aktivitet blir også hele samfunnet skadelidende. Normløsheten sprer seg til alle livsområder og skaper en tyrannisk tilstand der tilslutt ingen vet hva som er stygt og pent, godt og ondt og sant og usant. Kunstens frihet under normløshetenes tyranni blir på en måte et undergangsprosjekt som utfyller en større overordnet visjon av klimatisk karakter, nemlig den globale dommedagen.

Nå kan det bli full stopp for den kunstneriske normløsheten. Dette må jo være en drømmesituasjon for publikum, som i årtier har blitt most ned i den antiestetiske gjørma. På den annen side et mareritt for det normløse kunstfeltet. For en reversering av fremskritt og sivilisasjonen vil gradvis kunne gjenopprette en kunstnerisk orden og kvalitetsbevissthet. Skjønt dette tilbaketoget har allerede stoppet opp og flyttet over på nye skinner med politiske mål.

Normløsheten, eller den estetisk uutholdelige intetheten, har fått politikerne til å klekke ut nye kriterier for den kunstneriske kreativiteten. Vekten legges nå på «mangfold», som en vinkling mot et nytt fellesskap i den globale folkevandringens tid. Kultur og likestillingsdepartementet var først ute med å instruere Kulturrådet om mer mangfold, men politikerne i Bergen byråd, med MDG i spissen, gikk nå et skritt videre og vedtok at kunsten også må være «bærekraftig». Hva nå det skal bety. Kanskje at malerne må bruke mer grønnfarge og billedhuggerne mer stein. Bronse er for dyrt og ressurskrevende.

Mangfold og bærekraft er for så vidt greit, men de mangler en personlig touch, et incitament av kunstnerisk omsorg for det globale fellesskapet. Kunstnerne burde også vise hjertevarme i hvert verk. Tidligere har politikerne snakket om solidaritet, nærmiljø og lokalt engasjement, men med dagens visjoner om snarlig undergang trenger vi en radikal godhetsideologi. Vi trenger også et potent slagord, eller symbol, som varmer og gir kunstnerne tro på at fortiden kan gi oss en ny fremtid. Hvorfor ikke en sol i alle regnbuens farger.

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.