Når noen kunstnere i dag jamrer seg over ytringsfrihetens dårlige kår, så handler det høyst sannsynlig om penger. Å kreve mer penger av Staten har kunstnerne holdt på med i mange tiår, men ikke fordi ytringsfriheten var innskrenket på grunn av pengemangel. Nei, det dreide seg overhodet ikke om kunstnerisk ytringsfrihet, men bare om litt ekstra å rutte med i trange kunstnertider før man blir økonomisk selvgående, ofte med bijobb på si.

Men kunstnerisk ytringsfrihet? Den slags vinklinger og argumenter var med reell grunn aktuell i kommunistland og totalitære regimer der dissidenter og systemkritikere ble forfulgt og avlivet hvis de ytret seg fritt. Truslene var entydige og makthaverne nådeløse, men i dagens Norge? Finnes det en eneste kunstner her hjemme som ikke kan ytre seg fritt, selv når hun/han spruter bæsj eller sprer søppel? De får til og med støtte av Staten til disse ekstremytringene, som lar det skje fordi politikken må holde seg på «armlengdes avstand». Med tanke på at det heller ikke finnes noen faglig kvalitetssikring av de statlig støttede kunstytringer, så aner man at det her ligger noen politiske hunder begravet og de er sikkert røde.

Nå er det bare et lite selvsentrert mindretall av den norske kunstnerstanden, og spesielt scenekunstnerne, som klager over ytringsfrihetens begrensninger, men hva de spesifikt går ut på blir aldri nevnt. Det kan jo ikke være politisk press, eller intern kunstnerisk overstyring, som ville vært de mest naturlige kanalene for å fremme totalitære ordninger. Men nei, scenekunstnerne er helt i villrede på det punkt, derfor ønsker de nå hjelp fra Kulturrådet. Egentlig en stupid ide, for Kulturrådets administrasjon er Statens og politikkens forlengede arm, skjønt den også er amputert til en armlengdes avstand for å fristille kunstnerne i deres ytringer.

Kulturrådet har i grove trekk en todelt struktur, en administrativ avdeling og en faglig kunstnerisk. Den sistnevnte er faglig helt fristilt fra den administrative organiseringen av Kulturrådet, slik at vurderingen av søkernes kunstneriske kvaliteter blir foretatt på fritt grunnlag og etter fagets egne kriterier. Disse kunstfaglige vurderingene foregår i 24 ulike utvalg der medlemmene er valgt etter nominasjon fra forskjellige kunstnerorganisasjoner. Det er altså disse fagutvalgene som befinner seg i armlengdes avstand fra politikken, ikke Kulturrådets administrasjon, hvilket innebærer at det bare er utvalgsmedlemmene som har full frihet til å vurdere søknader ut fra rent kunstneriske kriterier.

Hva de kunstneriske kriteriene består i, er det ingen som vet. Avstemmingen i utvalgene er hemmelig og det gis ingen begrunnelse for avslag eller tildeling. Kulturrådets administrasjon vet heller ikke hvordan og etter hvilke kriterier utvalgsmedlemmene vurderer søknadene. Her er dette tette skott, hvilket betyr at fagutvalgene får enormt mye makt over den kunstneriske produksjonen og ytringsfriheten. Det er på dette nivået at kunsten blir faglig styrt og ikke i Kulturrådets administrasjon som i så henseende er politisk impotent og handlingslammet.

Når scenekunstnerne nå vil ha hjelp av Kulturrådet til å beskytte den kunstneriske ytringsfriheten så banker de på feil dør. Her er det hverken politisk eller kunstfaglig hjelp å få. I første tilfelle så har kunstnerne bedt politikerne å holde seg unna og en dialog nå på det nivå vil fremstå for kolleger som om scenekunstnerne smisker seg til særfordeler. Dessuten er det fagforeningene/kunstnerorganisasjonene som har mandat til å forhandle på politisk nivå, ikke noen forvirrede scenekunstnere.

Trenger de kunstfaglig hjelp så er heller ikke utvalgsmedlemmene i Kulturrådet rette klagemur. De representerer fagforeningenes kunstfaglige medlemmer, og er og bør være immune mot eksterne innspill, selv om klagen kommer fra noen som ber for sin kunstnerisk syke livmor. Problemet for scenekunstnerne er at de ikke har noen sak, annet enn at de er livredde for å miste sugerøret ned i statskassen. Det er det også store sjanser for om politikerne gransker Kulturrådets fagutvalg, deres hemmelige vedtak og manglende vurderingskriterier.

Hemmelighold og manglende kriterier vitner her om et velutviklet maktsentrum. Ingen må jo få vite at utvalgsmedlemmenes vurderinger ikke er basert på kunstneriske kvaliteter, men i hovedtrekk styrt av politiske preferanser. Kulturrådets fagutvalg er egentlig et venstreradikalt rottereir, hvor fraværet av kunstneriske kriterier skyldes kulturmarxismens målrettede oppløsning av verdier og kriterier i både kunst og kultur. I tråd med Antonio Gramscis revolusjonære teorier er prosessen følgeriktig, det er den lange marsjen mot makt og kontroll over institusjoner og fagforeninger.

I det perspektiv er ikke kunstnerisk ytringsfrihet en frihet for alle kunstnere, men bare for den politisk korrekte venstresiden. Scenekunstnerne er godt kjent med denne fordekte dobbeltmoralen, derfor snublet de i dansetrinnene da de møtte folkets misnøye og sinne på Facebook. Kritikken ble for personlig og verkspesifikk, dermed mobiliserte de den venstreradikale taktikken om de riktige meningers forrang. Den kunstneriske ytringsfriheten var forbeholdt de med rett innsikt og opprørsk kreativitet.

Det vi skal merke oss er hvordan den rette kunstpolitiske innsikten er organisert og utøvet. Den er plassert i alle evaluerende juryer, komiteer og utvalg der medlemmene blir valgt av de ulike kunstnerorganisasjoner. De fungerer på samme måte som Kulturrådets fagutvalg med hemmelighold og kriteriemangel, men ingen kontrollerer prosessen og avgjørelsene. Utvalgsmedlemmene vet selvsagt hvem som skal få Statens penger, de har jo den rette politiske innsikten og fordeler midlene i tråd med sin venstreradikale vranglære.

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂